Drømmelæreren

Kunnskapsminister Guri Melby uttrykker i VG (4. desember 2020), igjen sitt forsvar for gjennomføring av årets eksamen. Dette til tross for at mange har tatt til ordet for å avlyse eksamen i år på grunn av manglende oppfølging som følge av pandemien. Hun uttrykker at eksamen er viktig for å kvalitetssikre standpunktkarakteren ved å gi elevene en uavhengig og ekstern vurdering. Hun fremmer igjen hypotesen om at eksamen er en kvalitetssikring av standpunktkarakterene, og en “uhildet” vurdering av elevene. Igjen kan (og bør) dette leses som en mistro til lærernes evne til rettferdig standpunktvurdering. Ut fra forrige ukes blogginnlegg er det vel ingen tvil om at jeg mener denne hypotesen ikke stemmer. Snarere tvert imot. Enkelt sagt: Standpunkt måler elevenes kompetanse – eksamen gjør det ikke. Derfor er det egentlig en kausal misforståelse å hevde at eksamen kvalitetsikrer standpunkt. Hvordan kan den gjøre det? Og, selv om det er stort avvik mellom eksamen og standpunkt, hvordan kan ek

Debatt om eksamen er en gjenganger. Dette året har debatten vært preget av for og imot gjennomføring på grunn av hjemmeskole og stadige nedstengninger av skoler, som på ulike måter har skapt ulike forutsetninger for å prestere på eksamen. Men, er forutsetningene for å gjennomføre eksamen lik eller mer rettferdig uten en pandemi? Det har vært jobbet i flere år med Fagfornyelsen, og med dette et nytt kompetansebegrep. De fleste i skolen kjenner definisjonen av kompetanse det nå skal styres etter: Kompetanse er å tilegne seg og anvende kunnskaper og ferdigheter til å mestre utfordringer og løse oppgaver i kjente og ukjente sammenhenger og situasjoner. Kompetanse innebærer forståelse og evne til refleksjon og kritisk tenkning. Spørsmålet har vært stilt før, men er det slik at eksamen på én dag kan avdekke elevenes kompetanse? Det burde være innlysende at det ikke er mulig. Og, hvis det er slik at eksamen ikke skal avdekke elevenes kompetanse, som inneholder svært mye, hvorfor er da e

.. medvirkning eller medbestemmelse? Utdanningsdirektoratet publiserte nylig resultater fra elevundersøkelsen 2019. Et positivt funn er at norske elever generelt trives på skolen. Det skal vi ikke ta for gitt. Flere land der barna gjør det faglig bra på skolen kan ikke vise til en tilfredshet blant de unge på samme måte som Norge. Jeg besøkte skolemyndighetene i Finland for noen år tilbake. De var bekymret for elvenes lave trivsel, til tross for at gjorde det faglig bra på skolen. På dette punktet misunte de Norge. Enda lenger tilbake i tid, for rundt ti-tolv år siden, var jeg på den kinesiske landsbygda, i en svært fattig og folkerik region. Jeg var så heldig å få komme inn i et klasserom på barnetrinnet. Klasserommet var omtrent som størrelsen på et norsk klasserom med plass til rundt 25-30 elever. Her var det imidlertid stuet inn 90 elever. De hadde lite klær og knapt ordentlige skrivesaker, og to delte gjerne en stol hvis de ikke satt på gulvet. Gleden over å få vestlig fremmede

Da jeg var liten var det gjerne tre mål med å gå til tannlegen. Det første og viktigste målet var selvsagt leken man fikk etter man var ferdig. Mål nummer to var å få sånn gul gugge med fluor mellom tennene som smakte godt. Sist, og sikkert viktigst for foreldrene våre, var å få tannlegebesøket stemplet med «0 hull». Mål én er fortsatt viktigst i følge mine barn. Hos tannlegen er målet om 0 hull viktig, og det gir mening for barn fordi det forstås konkret. Har man oppdaget hull på den ene eller andre tannen må den bores og tettes. Slik er det. Dette er noe vi har truet barn med siden tidenes morgen for å hindre dem fra å spise for mye godterier. Når derimot trusselen om hull brukes mot barn og unge om manglende læring blir det mer problematisk. Hva er et læringshull, hvordan ser det ut og hvordan tetter vi det? Kunnskapsminister Guri Melby uttalte i vg (https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/70XRw8/melby-oppgjoer-med-regjeringspartner-krf-feil-aa-ta-det-med-ro-paa-skolen-i-hoest )

Arne O. Walbye skriver godt i innlegget Clemets konstruksjonsfeil på utdanningsnytt.no onsdag 09. September, om manglende rammevilkår for lærernes arbeidssituasjon. Innlegget har en politisk brodd mot en høyrestyrt skole og er myntet på Clemets innlegg om drømmelæreren i Aftenposten 30. August. Walbye setter nok ord på det som for mange er reelle frustrasjoner og en negativ utvikling i skolen. Likevel mener jeg Walbye bommer på den mest grunnleggende meningen bak begrepet «drømmelærer" han i kronikken retter sitt skyts mot (dette er jo en lissepasning til meg som driver akkurat denne bloggen:-).  Det er tydelig at Walbye forakter drømmelæreren som en "figur" fra tørkeloftet hvor han helst ser den blir liggende. Han skriver: Jeg er lærer, men jeg forbeholder meg retten til å være kvisa i rumpa like mye som en drøm for tenåringene jeg omgås! Jeg er lærer, ikke en kelner. Drømmelæreren som kvitrer mellom pultene og gjør skoledagen til en drøm for alle er en illu

Begrepet læringstrykk hentes fortsatt frem når noen skal fronte at de satser på læring, en pedagogisk praksis, et satsingsområde eller noe som «virker». Jeg tviler ikke på at hensikten er god når man hevder at man «satser» på læringstrykk, men jeg stusser fortsatt over hva det egentlig skal bety.         Are Turmo ved ILS (2011) kaller læringstrykk «ytre krav og forventninger som kommer fra læreren». Men, i denne forståelsen kan det ligge mange tvetydige meninger. Er disse ytre forventningene av det gode for den enkeltes utvikling, eller ligger det her en annen agenda på lur. For skoler å måtte si at de satser på læring burde være unødvendig. Faktisk er det litt bekymringsfullt hvis rektorer må uttrykke at læring er et satsingsområde på deres skole. Å trykke, presse på eller pushe noe er ikke i utgangspunktet så positivt når det kommer til barns læring. For et års tid siden skrev en lærer i VG om hennes forståelse av læringstrykk som et uhyre som var avfødt av mål og testsystemet som k

Sist uke postet jeg innlegget "Digital inkompetanse?". Jeg var usikker på om det var lurt å mene noe om dårlige erfaringer elever har hatt med skolen og lærerne sine i løpet av hjemmeskoletiden. Det er fort gjort å tråkke noen på tærne. Jeg stilte spørsmål ved om det var digital inkompetanse som var grunnen til at flere elever uttrykte at de ikke hadde hatt undervisning eller kontakt med lærere i ett eller flere fag på åtte uker. Kritiske kommentarer pekte på at mange lærere hadde barn hjemme, andre pekte på store klasser, og andre igjen på at mange faglærere hadde alle elever på en skole i ett fag og at det ikke var mulig å imøtekomme alle. Dette er selvsagt forståelige argumenter. Mitt hovedanliggende var ikke å mynte dette på lærere generelt, men enkelte lærere, og særlig på skoleledelsen. De ledere som tillater at elevene ikke får oppfølging gjennom 8 uker bør se på hvordan man organiserer opplæringen på skolen. Det er for eksempel ikke fornuftig å sette en faglæ

Er det slik at skolen krever at alle elever er digitalt kompetente, men ikke at lærerne er det?   De siste dagene har det kommet frem at mange elever på høyere  årstrinn  har klaget på manglende oppfølging av skolen i hjemmeundervisningen (Dagsavisen onsdag 6. mai). Flere elever skriver at de ikke har hatt undervisning i enkelte fag i det hele tatt! De kritiserer manglende digital kommunikasjon og relasjon til lærer og medelever. Samtidig har de blitt nedlesset av oppgaver og innleveringer av de samme lærerne.   Det kan være grunn til å stille et spørsmålstegn   ved skoleleders oversikt og skolens rutiner hvis klasser ikke har fått lovpålagt undervisning på nær 8 uker i ett eller flere fag. Jeg tar det for gitt at dette er tilfelle siden elever hevder det. Hvis det er slik at de faktisk har fått undervisning i fagene, men ikke selv har oppfattet det, er det enda mer graverende. Hvor motiverende er det for ungdom å bli nedlesset med oppgaver og innleveringer uten veiledning