Kunnskapsminister Guri Melby uttrykker i VG (4. desember 2020), igjen sitt forsvar for gjennomføring av årets eksamen. Dette til tross for at mange har tatt til ordet for å avlyse eksamen i år på grunn av manglende oppfølging som følge av pandemien. Hun uttrykker at eksamen er viktig for å kvalitetssikre standpunktkarakteren ved å gi elevene en uavhengig og ekstern vurdering. Hun fremmer igjen hypotesen om at eksamen er en kvalitetssikring av standpunktkarakterene, og en “uhildet” vurdering av elevene. Igjen kan (og bør) dette leses som en mistro til lærernes evne til rettferdig standpunktvurdering.
Ut fra forrige ukes blogginnlegg er det vel ingen tvil om at jeg mener denne hypotesen ikke stemmer. Snarere tvert imot.
Enkelt sagt: Standpunkt måler elevenes kompetanse – eksamen gjør det ikke. Derfor er det egentlig en kausal misforståelse å hevde at eksamen kvalitetsikrer standpunkt. Hvordan kan den gjøre det? Og, selv om det er stort avvik mellom eksamen og standpunkt, hvordan kan eksamen justere det? Jo, ved å trekke ned elevens poengsnitt. Konsekvensen blir da at man uttrykker at eksamenskarakteren viser den reelle vurderingen eleven burde fått i standpunkt? Hvis det var slik at eksamen kunne kvalitetssikre standpunkt måtte den måle alt det standpunkt måler, og vi trenger langt flere eksamener i hvert fag. Det tror jeg ikke er realistisk eller ønskelig.
Tre elever ved en videregående skole skrev i VG forrige uke (søndag 29. November 2020), med krav om at eksamen i år må avlyses. De sier:
"Uansett må fokuset flyttes vekk fra testing av kompetanse gjennom skoleeksamen til å frigjøre tiden i eksamensperioden til mer undervisning slik at vi kan få den kompetansen vi har rett på."
Dette viser litt av parodien i det hele. Elevene får ikke tid til å lære fordi eksamensperioden og snever testing blir viktigere. Mange forkjempere for denne arkaiske prøveformen hevder at den ikke tar mye tid, snarere kun de dagene eksamen gjennomføres. Derfor mister altså elevene ikke nevneverdig undervisning. I tillegg er øving til eksamen, å jobbe med kompetanse og en naturlig del av opplæringen vil en hevde.
Alle som har jobbet på skole vet at øving til, planlegging og gjennomføring av eksamen, både fører til at man ikke følger opp fag,- og timefordelingen og at elevene mister mye verdifull undervisningstid. I tillegg kan vi sikkert plusse på mye tid av elevenes skoletid og fritid til å grue seg til gjennomføring og bekymre seg for resultatet og fremtiden. Eksamen er jo så avgjørende!
Professor Sten Ludvigsen, utvalgsleder og en sentral premissleverandør for Fagfornyelsen, uttrykker i Dagsavisen 18. April 2018:
"Når man først skal måle elevenes kompetanse, bør man måle den kompetansen man er ute etter. For å få dette til, kreves en betydelig justering av dagens eksamenssystem, fastslår Ludvigsen, og fortsetter: "Skal du få til dybdelæring, må du også ha eksamensformer som stimulerer til nettopp dette på en gjennomgående måte.
Professor i tekstvitenskap, Lars Berge, er like tydelig og radbrekker dagens ordning som helt feil medisin. Han er uttaler seg ganske sterkt når han sier:
"Dybdelæring er en forutsetning for at framtidas skole skal kunne gi elevene den kompetansen arbeids- og samfunnslivet vil kreve. Da er det meningsløst at vi har en eksamensform som drar i stikk motsatt retning. Den pågående revisjonen vil være uten verdi."
Det hevdes gjerne at eksamen må endres for å kunne svare på nye måter å lære på som Fagfornyelsen har til hensikt. Tja, eller innse at eksamen som vurderingsform er passé og ikke passer den moderne skolen vi ønsker å utvikle.
Øving og trening er viktig uansett hva vi driver med her i verden. Og det skal mye øving til for å bli god. Alle som trener eller spiller et instrument aksepterer dette premisset, og derfor samles barn og unge til treninger og øvinger flere ganger i uken. Ber du derimot barnet gå ut å øve alene er ikke entusiasmen like stor. Det gir motivasjon å gjøre noe vi liker sammen. Og det vi ikke liker å gjøre er i hvert fall bedre å gjøre sammen med noen. Konstruksjonen av pålagt arbeid man skal gjøre hjemme feiler kanskje på hoppkanten. Lekser mangler den sosiale profilen barn og unge er vant til læring har. I en sosial kontekst kan egen konsentrasjon og fordypning nemlig velges for kortere eller lengre tid før man kan oppsøke fellesskapet igjen. Hjemmelekser åpner ikke for dette – ikke for alle. Det er for de fleste en ensom øvelse som ofte ikke er tilpasset den enkelte, og hvor hjelp fra foreldre er særdeles ulikt fra hjem til hjem. Det er grunnen til at lekser bygger sosial skjevhet fremf...
Kommentarer
Legg inn en kommentar