Drømmelæreren

Sist uke delte jeg min kritiske mening om innføring av eksamen i de praktiske og estetiske fagene i ungdomsskolen. Noe jeg også anbefalte byråden for oppvekst og kunnskap i Oslo å gjøre, Inga Marte Thorkildsen, i hennes kronikk i bladet Utdanning (også forrige uke).    Som en del av en større debatt om vurdering i skolen, som jo eksamen er en del av og hvilken funksjon den kan ha, hører det også med å snakke om karakterer. Disse tallene som elevene sliter for å få tildelt i alle fag, og som foreldrene jubler eller gråter over og gjerne betaler ungene for. Gjerne mer etter hvor høye der er.  Nå er det i tillegg blitt stort marked i å drive privatlære med en-til-en undervisning. Facebook flommer over av ulike aktører som tilbyr tilleggshjelp til skolen eller til lekser. Felles for dem alle er å heve karakterene i fag - ikke at læring av noe som helst har en egenverdi. Høye karakterer kan nærmest omsettes i rent gull.      Når ble læring redusert til denne kjærligheten til belønning i

Troen på eksamen som hensiktsmessig vurderingsform ser ikke ut til å ha avtatt nevneverdig. Det forundrer meg til stadighet hvordan testing – både gjennom utallige prøver og innleveringer der elevene må bevise for læreren hva de kan eller ikke kan – fremdeles ses på som den nær sagt eneste målingen av ervervet kunnskap. Eksamen blir dermed en slags ultimat finaletest der elevene gjennom én arbeidsdag må vise sin kompetanse opparbeidet gjennom ett til flere år. Dette er åpenbart en umulig jobb. Eksamenssituasjonen er ikke en naturlig måte å få vist bredden i hva du kan. Likevel fortsetter vi troen på eksamen som sluttvurderingssystem. Vi har jo allerede et system for sluttvurdering gjennom standpunktvurdering, der elevenes kompetanse gjennom læringstiden måles. Dette systemet gir mer mening ettersom vurderingen og karakteren settes av læreren som har hatt elevene i faget. Hva eksamen i tillegg skal gi av fordeler er vanskelig å se. At det er en nasjonal kvalitetssikring er høyst disku