Sist uke delte jeg min kritiske mening om innføring av eksamen i de praktiske og estetiske fagene i ungdomsskolen. Noe jeg også anbefalte byråden for oppvekst og kunnskap i Oslo å gjøre, Inga Marte Thorkildsen, i hennes kronikk i bladet Utdanning (også forrige uke).
Som en del av en større debatt om vurdering i skolen, som jo eksamen er en del av og hvilken funksjon den kan ha, hører det også med å snakke om karakterer. Disse tallene som elevene sliter for å få tildelt i alle fag, og som foreldrene jubler eller gråter over og gjerne betaler ungene for. Gjerne mer etter hvor høye der er. Nå er det i tillegg blitt stort marked i å drive privatlære med en-til-en undervisning. Facebook flommer over av ulike aktører som tilbyr tilleggshjelp til skolen eller til lekser. Felles for dem alle er å heve karakterene i fag - ikke at læring av noe som helst har en egenverdi. Høye karakterer kan nærmest omsettes i rent gull.
Når ble læring redusert til denne kjærligheten til belønning i form av karakterer fremfor innsiktens søte smak i seg selv? Vi kan ikke forvente at barn og unge skal utvikle et annet forhold til læring når vi har et system der karakterene blir svaret mellom å lykkes eller mislykkes. Tilgang til valg av skole og videre utdanning avhenger kun av størrelsen på karakterene. Men, hva med all læring, utvikling, produksjon av kunst, latter og humor, vennskap, empati, sosiale ferdigheter, kompetanse i samarbeid, fredsarbeid, frivillighet og alt skolen inneholder som ikke nødvendigvis vurderes med karakter? De fleste vil være enige i at disse kompetansene teller, selv om de ikke så lett kan telles. Det er av avgjørende betydning for om du blir en god lege, lærer eller langrennsløper. Det som bygger barn og unges karakter vises ikke som tallkarakter på vitnemålet.
Nyere forskning viser at hyppig testing og prøving med karakterer i skolen fører til stress og psykiske plager for elevene. Og det er mange fag elevene skal prestere i. Hva er det testingen skal føre til som lærerne ikke allerede vet? Er det for å motivere eller presse elevene til å jobbe, eller for å vise at de har lært eller ikke lært? Trolig kan det være begge deler, selv om det å straffe med trussel om karaktersetting eller tvinge elevene til å forberede seg hjemme ikke naturlig kan leses ut av formålsparagrafen eller overordnet del slik jeg har ser det.
Spørsmålet er om lærere kan avdekke kompetansen til elevene uten stadig testing og kontinuerlig karaktersettinger. Elevene er på skolen og jobber hver time med lærer tilstede, og en kan anta at det er grunnlag for en dialog og samtale om hva som er lært og hva man bør jobbe videre med. Og hvis lærer vet hvilken kompetanse elevene har, hva er da hensikten med tester og karaktersetting?
Et utsagn sier at grisen ikke blir fetere om du veier den ofte nok. Derimot blir den fetere om du forer den skikkelig. Eleven blir flinkere om de får tid til å øve og trene, feile og prøve igjen. Ikke på å grue seg til å stadig vise hva de kan eller ikke kan fordi de skal tallfestes.
Med fagfornyelsen håper jeg dette endrer seg. Hyppige prøver passer liksom ikke helt med målet om dybdelæring. I hvert fall ikke hvis tanken er at læring tar tid å bygge, og at den best bygges tverrfaglig i og mellom fag og fagområder. Det er krevende læringsprosesser, men gir forhåpentlig større forståelse og mer varig læring. Hyppige tilbakemeldinger fra lærer og gjerne medelever på hva de har lært underveis er viktig, men det er gjerne det motsatte av tallkarakterer som symboliserer en verdi uten innhold.
Problemet med disse tallene underveis er at de stjeler fokus fra læringsinnholdet og læringsprosessen. De demotiverer, hindrer og er forstyrrende for videre utvikling. Både for de som mestrer og de som ikke mestrer. Når vi vi ser at elever blir stresset og demotivert av stadig karaktergivning kan praksisen også være direkte avlærende siden den styrer elevens selvoppfatning, mestringsfølelse og motivasjon langt mer enn den bør. Det hersker gjerne en oppfatning av at elever som mestrer motiveres av karakterer, og at de som sliter blir demotivert. Men, forskning viser at de pliktoppfyllende elevene som får gode karakterer også får dårlig psykisk helse av karakterjaget. Får du vanligvis en 6, så blir du gjerne stresset over sjansen som hele tiden ligger der i å feile ved å «bare» få 5 eller i verste fall en 4... Læringen ser ikke ut til å være målet, men belønningen eller frykten for straffen som karakteren symboliserer.
Karakterdebatten er ikke en ny debatt, men den for stadig ny aktualitet. Sist forrige uke med forslag om en utvidelse av eksamensinstituttet i ungdomsskolen. Det er ikke en slik skole eller læring vi ønsker. Læringen vi ønsker tar tid, er dypere, sammensatt og dynamisk for å bli varig. Da må vi også dempe presset på bedømming underveis i læringsprosessen.
Det er faktisk grunn til å tro at grisen blir motivert av variert og fetende fór over tid, trolig mer enn av mindre mat og stadig veiing.
Som en del av en større debatt om vurdering i skolen, som jo eksamen er en del av og hvilken funksjon den kan ha, hører det også med å snakke om karakterer. Disse tallene som elevene sliter for å få tildelt i alle fag, og som foreldrene jubler eller gråter over og gjerne betaler ungene for. Gjerne mer etter hvor høye der er. Nå er det i tillegg blitt stort marked i å drive privatlære med en-til-en undervisning. Facebook flommer over av ulike aktører som tilbyr tilleggshjelp til skolen eller til lekser. Felles for dem alle er å heve karakterene i fag - ikke at læring av noe som helst har en egenverdi. Høye karakterer kan nærmest omsettes i rent gull.
Når ble læring redusert til denne kjærligheten til belønning i form av karakterer fremfor innsiktens søte smak i seg selv? Vi kan ikke forvente at barn og unge skal utvikle et annet forhold til læring når vi har et system der karakterene blir svaret mellom å lykkes eller mislykkes. Tilgang til valg av skole og videre utdanning avhenger kun av størrelsen på karakterene. Men, hva med all læring, utvikling, produksjon av kunst, latter og humor, vennskap, empati, sosiale ferdigheter, kompetanse i samarbeid, fredsarbeid, frivillighet og alt skolen inneholder som ikke nødvendigvis vurderes med karakter? De fleste vil være enige i at disse kompetansene teller, selv om de ikke så lett kan telles. Det er av avgjørende betydning for om du blir en god lege, lærer eller langrennsløper. Det som bygger barn og unges karakter vises ikke som tallkarakter på vitnemålet.
Nyere forskning viser at hyppig testing og prøving med karakterer i skolen fører til stress og psykiske plager for elevene. Og det er mange fag elevene skal prestere i. Hva er det testingen skal føre til som lærerne ikke allerede vet? Er det for å motivere eller presse elevene til å jobbe, eller for å vise at de har lært eller ikke lært? Trolig kan det være begge deler, selv om det å straffe med trussel om karaktersetting eller tvinge elevene til å forberede seg hjemme ikke naturlig kan leses ut av formålsparagrafen eller overordnet del slik jeg har ser det.
Spørsmålet er om lærere kan avdekke kompetansen til elevene uten stadig testing og kontinuerlig karaktersettinger. Elevene er på skolen og jobber hver time med lærer tilstede, og en kan anta at det er grunnlag for en dialog og samtale om hva som er lært og hva man bør jobbe videre med. Og hvis lærer vet hvilken kompetanse elevene har, hva er da hensikten med tester og karaktersetting?
Et utsagn sier at grisen ikke blir fetere om du veier den ofte nok. Derimot blir den fetere om du forer den skikkelig. Eleven blir flinkere om de får tid til å øve og trene, feile og prøve igjen. Ikke på å grue seg til å stadig vise hva de kan eller ikke kan fordi de skal tallfestes.
Med fagfornyelsen håper jeg dette endrer seg. Hyppige prøver passer liksom ikke helt med målet om dybdelæring. I hvert fall ikke hvis tanken er at læring tar tid å bygge, og at den best bygges tverrfaglig i og mellom fag og fagområder. Det er krevende læringsprosesser, men gir forhåpentlig større forståelse og mer varig læring. Hyppige tilbakemeldinger fra lærer og gjerne medelever på hva de har lært underveis er viktig, men det er gjerne det motsatte av tallkarakterer som symboliserer en verdi uten innhold.
Problemet med disse tallene underveis er at de stjeler fokus fra læringsinnholdet og læringsprosessen. De demotiverer, hindrer og er forstyrrende for videre utvikling. Både for de som mestrer og de som ikke mestrer. Når vi vi ser at elever blir stresset og demotivert av stadig karaktergivning kan praksisen også være direkte avlærende siden den styrer elevens selvoppfatning, mestringsfølelse og motivasjon langt mer enn den bør. Det hersker gjerne en oppfatning av at elever som mestrer motiveres av karakterer, og at de som sliter blir demotivert. Men, forskning viser at de pliktoppfyllende elevene som får gode karakterer også får dårlig psykisk helse av karakterjaget. Får du vanligvis en 6, så blir du gjerne stresset over sjansen som hele tiden ligger der i å feile ved å «bare» få 5 eller i verste fall en 4... Læringen ser ikke ut til å være målet, men belønningen eller frykten for straffen som karakteren symboliserer.
Karakterdebatten er ikke en ny debatt, men den for stadig ny aktualitet. Sist forrige uke med forslag om en utvidelse av eksamensinstituttet i ungdomsskolen. Det er ikke en slik skole eller læring vi ønsker. Læringen vi ønsker tar tid, er dypere, sammensatt og dynamisk for å bli varig. Da må vi også dempe presset på bedømming underveis i læringsprosessen.
Det er faktisk grunn til å tro at grisen blir motivert av variert og fetende fór over tid, trolig mer enn av mindre mat og stadig veiing.
Kommentarer
Legg inn en kommentar