I Kina lærer elevene å smile - medvirkning eller medbestemmelse?

.. medvirkning eller medbestemmelse?

Utdanningsdirektoratet publiserte nylig resultater fra elevundersøkelsen 2019. Et positivt funn er at norske elever generelt trives på skolen. Det skal vi ikke ta for gitt. Flere land der barna gjør det faglig bra på skolen kan ikke vise til en tilfredshet blant de unge på samme måte som Norge. Jeg besøkte skolemyndighetene i Finland for noen år tilbake. De var bekymret for elvenes lave trivsel, til tross for at gjorde det faglig bra på skolen. På dette punktet misunte de Norge.

Enda lenger tilbake i tid, for rundt ti-tolv år siden, var jeg på den kinesiske landsbygda, i en svært fattig og folkerik region. Jeg var så heldig å få komme inn i et klasserom på barnetrinnet. Klasserommet var omtrent som størrelsen på et norsk klasserom med plass til rundt 25-30 elever. Her var det imidlertid stuet inn 90 elever. De hadde lite klær og knapt ordentlige skrivesaker, og to delte gjerne en stol hvis de ikke satt på gulvet. Gleden over å få vestlig fremmede inn i klasserommet var derimot synlig og upåklagelig. Vi gjorde en del leker sammen og stemningen stod i taket. Jeg var imponert over engasjementet. Rektor fortalte senere at skolens primære ambisjon var å se glede og smil hos elevene. Eleven skulle lære å smile. Smilte barna så viste de glede ble det sagt. Glede kom nemlig godt med all den tid mange av elevene kom fra fattige hjem, manglet mat og flere var overlatt til seg selv. Mange av barnas foreldre hadde dratt til større byer for å finne arbeid, og etterlatt barna til seg selv. 

Om å lære å smile faktisk førte til større glede eller motivasjon på den kinesiske landsbygda vites ikke. Jeg vet ikke om en slik strategi vil fungere i Norge, trolig ikke, men dessverre viser både elevundersøkelsen og lærerundersøkelsen fortsatt en synlig tendens i fallende motivasjon på noen trinn. Ekstra bekymringsfullt er det at denne trenden fortsetter så tidlig i skoleløpet. Det er på 4-5 trinnet vi ser at økt demotivasjon. Det er nærliggende å tenke at om dette får fortsette vil tidlig frafall i videregående skole stige.

Skal vi tro elevene skyldes ikke demotivasjon primært mangel på mat eller evnen til å smile. Men, hva kan vi gjøre for å snu en negativ utvikling om vi mener å ha prøvd "alt" for å øke motivasjonen?

Kanskje bør vi se utviklingen i elevenes motivasjon opp mot opplevelse av medvirkning. Elevene uttrykker til stadighet at de ikke i stor nok grad mener de er medvirkende i skoledagen. De svarer imidlertid positivt på at det legges til rette for deltakelse i elevråd og hvilke regler de ønsker å ha i klassen. Likevel, når det kommer til reell medvirkning på læring i fag og undervisning er svarene mer negative.

Å medvirke til hvilken mat kantinen skal servere eller ordensregler er det enkelt for skolene å la elevene få være med på. Men, hvor vanlig er det for eksempel å la elevene diskutere og medbestemme valg av læringsmetoder, kjennetegn på måloppnåelse og vurderingsarbeid? Tør vi drøfte kompetansemålene med elevene og mulig innhold? Gir vi elevene mulighet for å lære ulike ting selv om elevene jobber mot samme kompetanse og tilpasse elevenes ulike ønsker og interesser?

Jeg tror elevene veldig fort sanser skinnprosesser. De vet hva som er viktig og hva som er mindre viktig å medvirke i. Forskjellen på medvirkning og medbestemmelse er sentral. Å la elevene «bli hørt» er ikke tilfredsstillende hvis man oftest ikke ser spor av egne innspill eller meninger. Da vil jeg tro det er bedre å ikke blir hørt i utgangspunktet.

Skal elevenes opplevelse av medvirkning bli bedre tror jeg det må integreres i læringskulturen, i det meste som skjer i skoledagen som omhandler dem. Særlig alt som skjer i klasserommet. Hvis ikke vil det nok som med oss voksne gå ut over motivasjonen.

Med innføringen av nye læreplaner håper jeg elevene får både medvirke, påvirke og ikke minst medbestemme hva, hvorfor og hvordan de skal lære. Da må de også få mene noe om det som står i læreplanen.

Gode faglige skoleresultater, trivsel og motivasjon kan trolig ikke måles i mengden glede og antall smil. Jeg tror derimot at grad av reell medvirkning positivt påvirker elevenes motivasjon.