Gå til hovedinnhold

I Kina lærer elevene å smile - medvirkning eller medbestemmelse?

.. medvirkning eller medbestemmelse?

Utdanningsdirektoratet publiserte nylig resultater fra elevundersøkelsen 2019. Et positivt funn er at norske elever generelt trives på skolen. Det skal vi ikke ta for gitt. Flere land der barna gjør det faglig bra på skolen kan ikke vise til en tilfredshet blant de unge på samme måte som Norge. Jeg besøkte skolemyndighetene i Finland for noen år tilbake. De var bekymret for elvenes lave trivsel, til tross for at gjorde det faglig bra på skolen. På dette punktet misunte de Norge.

Enda lenger tilbake i tid, for rundt ti-tolv år siden, var jeg på den kinesiske landsbygda, i en svært fattig og folkerik region. Jeg var så heldig å få komme inn i et klasserom på barnetrinnet. Klasserommet var omtrent som størrelsen på et norsk klasserom med plass til rundt 25-30 elever. Her var det imidlertid stuet inn 90 elever. De hadde lite klær og knapt ordentlige skrivesaker, og to delte gjerne en stol hvis de ikke satt på gulvet. Gleden over å få vestlig fremmede inn i klasserommet var derimot synlig og upåklagelig. Vi gjorde en del leker sammen og stemningen stod i taket. Jeg var imponert over engasjementet. Rektor fortalte senere at skolens primære ambisjon var å se glede og smil hos elevene. Eleven skulle lære å smile. Smilte barna så viste de glede ble det sagt. Glede kom nemlig godt med all den tid mange av elevene kom fra fattige hjem, manglet mat og flere var overlatt til seg selv. Mange av barnas foreldre hadde dratt til større byer for å finne arbeid, og etterlatt barna til seg selv. 

Om å lære å smile faktisk førte til større glede eller motivasjon på den kinesiske landsbygda vites ikke. Jeg vet ikke om en slik strategi vil fungere i Norge, trolig ikke, men dessverre viser både elevundersøkelsen og lærerundersøkelsen fortsatt en synlig tendens i fallende motivasjon på noen trinn. Ekstra bekymringsfullt er det at denne trenden fortsetter så tidlig i skoleløpet. Det er på 4-5 trinnet vi ser at økt demotivasjon. Det er nærliggende å tenke at om dette får fortsette vil tidlig frafall i videregående skole stige.

Skal vi tro elevene skyldes ikke demotivasjon primært mangel på mat eller evnen til å smile. Men, hva kan vi gjøre for å snu en negativ utvikling om vi mener å ha prøvd "alt" for å øke motivasjonen?

Kanskje bør vi se utviklingen i elevenes motivasjon opp mot opplevelse av medvirkning. Elevene uttrykker til stadighet at de ikke i stor nok grad mener de er medvirkende i skoledagen. De svarer imidlertid positivt på at det legges til rette for deltakelse i elevråd og hvilke regler de ønsker å ha i klassen. Likevel, når det kommer til reell medvirkning på læring i fag og undervisning er svarene mer negative.

Å medvirke til hvilken mat kantinen skal servere eller ordensregler er det enkelt for skolene å la elevene få være med på. Men, hvor vanlig er det for eksempel å la elevene diskutere og medbestemme valg av læringsmetoder, kjennetegn på måloppnåelse og vurderingsarbeid? Tør vi drøfte kompetansemålene med elevene og mulig innhold? Gir vi elevene mulighet for å lære ulike ting selv om elevene jobber mot samme kompetanse og tilpasse elevenes ulike ønsker og interesser?

Jeg tror elevene veldig fort sanser skinnprosesser. De vet hva som er viktig og hva som er mindre viktig å medvirke i. Forskjellen på medvirkning og medbestemmelse er sentral. Å la elevene «bli hørt» er ikke tilfredsstillende hvis man oftest ikke ser spor av egne innspill eller meninger. Da vil jeg tro det er bedre å ikke blir hørt i utgangspunktet.

Skal elevenes opplevelse av medvirkning bli bedre tror jeg det må integreres i læringskulturen, i det meste som skjer i skoledagen som omhandler dem. Særlig alt som skjer i klasserommet. Hvis ikke vil det nok som med oss voksne gå ut over motivasjonen.

Med innføringen av nye læreplaner håper jeg elevene får både medvirke, påvirke og ikke minst medbestemme hva, hvorfor og hvordan de skal lære. Da må de også få mene noe om det som står i læreplanen.

Gode faglige skoleresultater, trivsel og motivasjon kan trolig ikke måles i mengden glede og antall smil. Jeg tror derimot at grad av reell medvirkning positivt påvirker elevenes motivasjon.

Kommentarer

  1. Tror koblingen manglende medbestemmelse /frafall i skolen er svært sentral, ja.
    Verdt å gå videre med dette!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Avlyses eksamen, - det går nok greit!

Jeg har idag et tilsvar i VG på Sanna Sarromaas kronikk om eksamen (01.02.2021). Jo flere uker som går mot vår blir lærere og elever mer og mer utålmodige. Hva bestemmer kunnskapsminister Guri Mellby seg for: Blir det eksamen i år eller ikke? Mens Mellby er usikker og gruer seg for å ta en avgjørelse av frykt for å forskjellsbehandling av ulike elevkull, går debatten i ulike medier. Sist ute er Sanna Sarromaa i VG 1.2.20, med den fiffige undertittelen: Vil du bli en populær lærer? Din tid er nå. Som nordmann er det lett å bli provosert av Sarromaa, og det er nok mye av hensikten. Her levnes liten nåde. Snille lærere, unge lærere og late unger er fy. Eksamen er visstnok livsviktig for å sette disse på plass. Men hvor viktig er egentlig eksamen? I norsk skole er underveisvurdering og standpunktkarakterer den bærende vurderingsformen. Vurdering gjennom hele skoleløpet er viktig for at elevene skal lære. I revidert vurderingsforskrift skal faktisk «vurdering bidra til læringslyst». H

Er høyere utdanning en uforanderlig størrelse?

I VG mandag 28.02.2022 skriver Anders Folkestad og Torbjørn Ryssevik at eksamen er mer enn en kunnskapsprøve. De to, som underskriver som tidligere lektorer og tillitsvalgte, mener begrunnelsen for avlysning av årets eksamen er svak. Dessverre gir ikke forfatterne noen nærmere argumentasjon for gjennomføring av eksamen enn løse floskler om at eksamen er motiverende og at den er viktig som trening til høyere utdanning. Å argumentere for eksamen som trening er dårlig pedagogikk, men når de argumenterer for eksamen som motivasjonsfaktor blir det nærmest latterlig. Jeg tror de fleste som har tatt eksamen eller en fagprøve, og det gjelder de fleste av oss, gjerne finner motivasjon gjennom helt andre ting enn eksamen. Kanskje det meste annet enn eksamen … Kronikkens overskrift er egentlig misvisende med tanke på budskapet til forfatterne. En skulle tro at den handlet om hva eksamen er, og hvordan den er noe mer enn en kunnskapsprøve. I liten grad fremkommer dette. Egentlig skriver forfatter

Ja til læringsrom

Begrepet læringstrykk hentes fortsatt frem når noen skal fronte at de satser på læring, en pedagogisk praksis, et satsingsområde eller noe som «virker». Jeg tviler ikke på at hensikten er god når man hevder at man «satser» på læringstrykk, men jeg stusser fortsatt over hva det egentlig skal bety.         Are Turmo ved ILS (2011) kaller læringstrykk «ytre krav og forventninger som kommer fra læreren». Men, i denne forståelsen kan det ligge mange tvetydige meninger. Er disse ytre forventningene av det gode for den enkeltes utvikling, eller ligger det her en annen agenda på lur. For skoler å måtte si at de satser på læring burde være unødvendig. Faktisk er det litt bekymringsfullt hvis rektorer må uttrykke at læring er et satsingsområde på deres skole. Å trykke, presse på eller pushe noe er ikke i utgangspunktet så positivt når det kommer til barns læring. For et års tid siden skrev en lærer i VG om hennes forståelse av læringstrykk som et uhyre som var avfødt av mål og testsystemet som k