Å misbruke danningsbegrepet

Arne O. Walbye skriver godt i innlegget Clemets konstruksjonsfeil på utdanningsnytt.no onsdag 09. September, om manglende rammevilkår for lærernes arbeidssituasjon. Innlegget har en politisk brodd mot en høyrestyrt skole og er myntet på Clemets innlegg om drømmelæreren i Aftenposten 30. August.

Walbye setter nok ord på det som for mange er reelle frustrasjoner og en negativ utvikling i skolen. Likevel mener jeg Walbye bommer på den mest grunnleggende meningen bak begrepet «drømmelærer" han i kronikken retter sitt skyts mot (dette er jo en lissepasning til meg som driver akkurat denne bloggen:-). 

Det er tydelig at Walbye forakter drømmelæreren som en "figur" fra tørkeloftet hvor han helst ser den blir liggende. Han skriver: Jeg er lærer, men jeg forbeholder meg retten til å være kvisa i rumpa like mye som en drøm for tenåringene jeg omgås! Jeg er lærer, ikke en kelner. Drømmelæreren som kvitrer mellom pultene og gjør skoledagen til en drøm for alle er en illusjon. I skolen skal vi drive med danning og utdanning.

Hvem har sagt at drømmelæreren er toppingen på en dessert som gjør alt behagelig for elevene, en som ikke stiller krav, en som ikke utfordrer, en som ikke driver med danning og utdanning? Snarere tvert imot er drømmelæreren betegnelsen på de lærere som klarer nettopp dette. Hvis vi skal tro elevene (noe vi bør siden de er de lærende), er drømmelæreren en som støtter elevene faglig og sosialt på en slik måte at danning og utdanning kan skje.

Elevenes beskrivelser av drømmelæreren er fjernt fra Walbyes gammeldagse forestilling om samspillet mellom lærer og elev. Det er trist at han ikke nevner relasjoner og elevstemmen med ord. Er hans elever små fugleunger som skal mates av læreren med danning? Med en slik forståelse gjør du jo en kelners jobb. Forskning viser at manglende relasjoner fortsatt er årsaken til dårlig klassemiljø, demotivasjon, psykiske problemer, stress og frafall i skolen. Drømmelæreren er betegnelsen lærere får som klarer å motivere, utfordre og vise sin interesse og kjærlighet til elevene i lærerrollen. Det har ingenting med ansvarsfraskrivelse eller det å være ettergivende og gjøre. Drømmelæreren er den som kan være kvisa i rumpa til eleven, nettopp fordi den etablerte relasjonen er så god at elevene vet læreren vil deres beste - uansett.

Når Walbye setter danning og utdanning som en motsats til drømmelæreren blir feilkonstruksjonen komplett. Det forundrer meg egentlig hvor ofte begrepet "danning" brukes i debatt om skolen som et forsvar for egen praksis eller man vil tilsløre noe. Danning blir derfor et nyttig begrep å gjemme seg bak uten nærmere forklaring, og kan slik skjule mange synder og gammel praksis. Danning står, i motsetning til utdanning, blant annet for individets utvikling av personlighet og moral – egenskaper som må modnes frem. Her er læreren avgjørende. At lærere øver på de egenskapene som elever mener er styrken til drømmelæreren vet vi derfor er viktig for at elevene skal kunne utvikle dannelse.

Å betegne noen som drømmelærer, mener Walbye indirekte (eller direkte) hevder at noen lærere ikke er det. Eh, ja-selvsagt er det slik. Han beskriver jo selv denne - "kontaktlærer på 19 drømmer om studiepausen med reise til Bali, som er grunnen til at hun tok vikariatet fram til jul…"

Det er mange sider ved skolen som kan bli bedre. Våre relasjoner til elevene er det mest grunnleggende stedet å begynne.