Gå til hovedinnhold

Å misbruke danningsbegrepet

Arne O. Walbye skriver godt i innlegget Clemets konstruksjonsfeil på utdanningsnytt.no onsdag 09. September, om manglende rammevilkår for lærernes arbeidssituasjon. Innlegget har en politisk brodd mot en høyrestyrt skole og er myntet på Clemets innlegg om drømmelæreren i Aftenposten 30. August.

Walbye setter nok ord på det som for mange er reelle frustrasjoner og en negativ utvikling i skolen. Likevel mener jeg Walbye bommer på den mest grunnleggende meningen bak begrepet «drømmelærer" han i kronikken retter sitt skyts mot (dette er jo en lissepasning til meg som driver akkurat denne bloggen:-). 

Det er tydelig at Walbye forakter drømmelæreren som en "figur" fra tørkeloftet hvor han helst ser den blir liggende. Han skriver: Jeg er lærer, men jeg forbeholder meg retten til å være kvisa i rumpa like mye som en drøm for tenåringene jeg omgås! Jeg er lærer, ikke en kelner. Drømmelæreren som kvitrer mellom pultene og gjør skoledagen til en drøm for alle er en illusjon. I skolen skal vi drive med danning og utdanning.

Hvem har sagt at drømmelæreren er toppingen på en dessert som gjør alt behagelig for elevene, en som ikke stiller krav, en som ikke utfordrer, en som ikke driver med danning og utdanning? Snarere tvert imot er drømmelæreren betegnelsen på de lærere som klarer nettopp dette. Hvis vi skal tro elevene (noe vi bør siden de er de lærende), er drømmelæreren en som støtter elevene faglig og sosialt på en slik måte at danning og utdanning kan skje.

Elevenes beskrivelser av drømmelæreren er fjernt fra Walbyes gammeldagse forestilling om samspillet mellom lærer og elev. Det er trist at han ikke nevner relasjoner og elevstemmen med ord. Er hans elever små fugleunger som skal mates av læreren med danning? Med en slik forståelse gjør du jo en kelners jobb. Forskning viser at manglende relasjoner fortsatt er årsaken til dårlig klassemiljø, demotivasjon, psykiske problemer, stress og frafall i skolen. Drømmelæreren er betegnelsen lærere får som klarer å motivere, utfordre og vise sin interesse og kjærlighet til elevene i lærerrollen. Det har ingenting med ansvarsfraskrivelse eller det å være ettergivende og gjøre. Drømmelæreren er den som kan være kvisa i rumpa til eleven, nettopp fordi den etablerte relasjonen er så god at elevene vet læreren vil deres beste - uansett.

Når Walbye setter danning og utdanning som en motsats til drømmelæreren blir feilkonstruksjonen komplett. Det forundrer meg egentlig hvor ofte begrepet "danning" brukes i debatt om skolen som et forsvar for egen praksis eller man vil tilsløre noe. Danning blir derfor et nyttig begrep å gjemme seg bak uten nærmere forklaring, og kan slik skjule mange synder og gammel praksis. Danning står, i motsetning til utdanning, blant annet for individets utvikling av personlighet og moral – egenskaper som må modnes frem. Her er læreren avgjørende. At lærere øver på de egenskapene som elever mener er styrken til drømmelæreren vet vi derfor er viktig for at elevene skal kunne utvikle dannelse.

Å betegne noen som drømmelærer, mener Walbye indirekte (eller direkte) hevder at noen lærere ikke er det. Eh, ja-selvsagt er det slik. Han beskriver jo selv denne - "kontaktlærer på 19 drømmer om studiepausen med reise til Bali, som er grunnen til at hun tok vikariatet fram til jul…"

Det er mange sider ved skolen som kan bli bedre. Våre relasjoner til elevene er det mest grunnleggende stedet å begynne.

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Bevisstløse lekser?

Øving og trening er viktig uansett hva vi driver med her i verden. Og det skal mye øving til for å bli god. Alle som trener eller spiller et instrument aksepterer dette premisset, og derfor samles barn og unge til treninger og øvinger flere ganger i uken. Ber du derimot barnet gå ut å øve alene er ikke entusiasmen like stor. Det gir motivasjon å gjøre noe vi liker sammen. Og det vi ikke liker å gjøre er i hvert fall bedre å gjøre sammen med noen. Konstruksjonen av pålagt arbeid man skal gjøre hjemme feiler kanskje på hoppkanten. Lekser mangler den sosiale profilen barn og unge er vant til læring har. I en sosial kontekst kan egen konsentrasjon og fordypning nemlig velges for kortere eller lengre tid før man kan oppsøke fellesskapet igjen. Hjemmelekser åpner ikke for dette – ikke for alle. Det er for de fleste en ensom øvelse som ofte ikke er tilpasset den enkelte, og hvor hjelp fra foreldre er særdeles ulikt fra hjem til hjem. Det er grunnen til at lekser bygger sosial skjevhet fremf...
1 kommentar
Les mer

Digital inkompetanse?

Er det slik at skolen krever at alle elever er digitalt kompetente, men ikke at lærerne er det?   De siste dagene har det kommet frem at mange elever på høyere  årstrinn  har klaget på manglende oppfølging av skolen i hjemmeundervisningen (Dagsavisen onsdag 6. mai). Flere elever skriver at de ikke har hatt undervisning i enkelte fag i det hele tatt! De kritiserer manglende digital kommunikasjon og relasjon til lærer og medelever. Samtidig har de blitt nedlesset av oppgaver og innleveringer av de samme lærerne.   Det kan være grunn til å stille et spørsmålstegn   ved skoleleders oversikt og skolens rutiner hvis klasser ikke har fått lovpålagt undervisning på nær 8 uker i ett eller flere fag. Jeg tar det for gitt at dette er tilfelle siden elever hevder det. Hvis det er slik at de faktisk har fått undervisning i fagene, men ikke selv har oppfattet det, er det enda mer graverende. Hvor motiverende er det for ungdom å bli nedlesset med oppgaver og innlev...
2 kommentarer
Les mer

Det nytter ikke å male karmen på et knust vindu

I skoledebatten går ting gjerne i loop. På et eller annet tidspunkt kommer gamle diskusjoner opp igjen og opp igjen. Hvor mange ganger skal vi for eksempel diskutere russetid, eksamen, karakterer og lekser? Jeg har skrevet om lekser flere ganger og hevder det samme nå: Lekser fungerer dårlig! NTNU slår fast i ny forskning at lekser er demotiverende for 84% av elevene. Dette viser seg blant annet ved økt stress og psykisk uhelse, sosial skjevhet og demotivasjon. Selv om flere og flere skoler sikter mot å bli leksefrie, ser det likevel ikke ut for at forskning og elevstemmer klarer å bryte igjennom ekkokammeret av leksetilhengere. Kommentarfeltet, som sikkert også kommer til dette innlegget, fylles raskt opp med argumenter om late elever, toppinggenerasjon og en skole i forfall. Samtidig er det kanskje grunn til å spørre: Hvis lekser virkelig hadde fungert etter hensikten burde vi kanskje se større grad av prestasjoner og motivasjon blant elevene? Selv om forskning peker mot en leksef...
Legg inn en kommentar
Les mer