Eksamen undergraver Fagfornyelsen - kutt den ut!

Debatt om eksamen er en gjenganger. Dette året har debatten vært preget av for og imot gjennomføring på grunn av hjemmeskole og stadige nedstengninger av skoler, som på ulike måter har skapt ulike forutsetninger for å prestere på eksamen. Men, er forutsetningene for å gjennomføre eksamen lik eller mer rettferdig uten en pandemi? Det har vært jobbet i flere år med Fagfornyelsen, og med dette et nytt kompetansebegrep. De fleste i skolen kjenner definisjonen av kompetanse det nå skal styres etter: Kompetanse er å tilegne seg og anvende kunnskaper og ferdigheter til å mestre utfordringer og løse oppgaver i kjente og ukjente sammenhenger og situasjoner. Kompetanse innebærer forståelse og evne til refleksjon og kritisk tenkning. Spørsmålet har vært stilt før, men er det slik at eksamen på én dag kan avdekke elevenes kompetanse? Det burde være innlysende at det ikke er mulig. Og, hvis det er slik at eksamen ikke skal avdekke elevenes kompetanse, som inneholder svært mye, hvorfor er da eksamen så viktig? Og hvorfor teller den så mye? Flere vil hevde at eksamen er viktig fordi oppgaven er lik for alle, og sensor vet ikke hvem sin oppgave som blir sensurert. Eksamen gir et viktig utsnitt av elevens samlede kompetanse vil kanskje ivrige byråkrater hevde. Hm, her ligger det flere problemstillinger på lur mener jeg. For det første så legger Fagfornyelsen opp til at læring skjer i prosess. Kompetanse er noe elevene bygger over tid med god veiledning fra lærer og i samtale med medelever. Hvis ikke hadde det ikke vært nødvendig med mål som strekker seg over flere årstrinn. God vurdering av elevenes kompetanse skjer derfor underveis i læringsprosessen. Dette er også forskriftsfestet. Dybdelæring skjer kanskje nettopp gjennom prøving, feiling, undring og utforsking over tid og som viser en læringsprosess mot å oppnå kompetanse. Hvis dybdelæring blant annet er læringsprosess, så er kompetanse målet. Dette verken kan eller skal avdekkes med en stor prøve, men med å følge med på kompetanse eleven avdekker gjennom hele opplæringen. For det andre, hva betyr egentlig “rettferdig” og “likhet” når det kommer til vurdering i skolen? Opplæringsloven legger opp til at opplæringen skal tilpasses hver enkelt elevs forutsetninger, behov, motivasjon etc. Altså ulikt! Det som er rettferdig er nettopp ulikhet. Eksamen bryter dermed et viktig prinsipp om at ulikhet medfører likhet. Og for det tredje, hvorfor teller eksamenskarakteren så mye for sluttvurderingen i faget? I avgjørende situasjoner teller den faktisk mer. Stryker man standpunkt på videregående, men består eksamen, har man bestått. Stryker man eksamen, men består standpunkt, stryker man faget. Mange sensorer har stor nytte av eksamen som institutt. Flere skoler gir tilbakemelding om at sensorskoleringer og eksamenserfaring generelt bedrer vurderingspraksis på skolene, og bidrar til viktig kompetanseheving blant lærerne. Dette er vel og bra, men det holder likevel ikke. Vi bør ikke beholde et gammelt institutt fordi det fører til utilsiktede positive konsekvenser for noe annet. Eksamen som vurderingsform kan derfor kun speiles gjennom elevenes øyne, og de har ikke bruk for den. Dessuten peker den nye vurderingsforskriften på at formålet med vurdering er å fremme lærelyst. Det er vanskelig å se for seg noe mindre lystbetont. Det blir feil å argumentere for at en sluttvurdering som ligner dagens eksamensform fremmer lærelyst i form av indre motivasjon. Lærelyst henger tett sammen med selvfølelse, som henger sammen med den enkeltes individuelle og personlige læring. Det ligger i kortene at vurderingsforskriften inviterer til å avlede oss bort fra den tradisjonelle sluttvurderingssituasjonen. Læring er prosess og tar tid. Ingen eksamen kan fange kompetansen som bygges over tid med all den erfaring, ferdighet og perspektiver den kan romme. Eksamen undergraver dessverre sentrale deler av det Fagfornyelsen vil fornye. Kutt den ut!