En elev skrev forleden i Aftenposten: «For mange virker det kanskje kult å slippe å dra på skolen. Å jobbe hjemmefra kan høres ut som en drøm for noen, men for meg er det et mareritt. Usikkerheten gir ikke slipp».
Etter flere merkelige uker i tilnærmet isolasjon, starter barnehager nå opp igjen, og etterhvert også skolene. Riktignok starter skolene bare med 1.- 4. trinn i første omgang. Det er forståelig at de minste så raskt som mulig bør tilbake til hverdagen, venner, lek og læring. Barna trenger det, og ikke minst foreldrene som i varierende grad har fått konsentrert seg om arbeid på hjemmekontoret. Mange foreldre ser for øvrig til å ha fått øynene opp for hvilket krevende arbeid lærerne faktisk gjør når de i denne tiden har kunnet følge læreren på «direktesendt» undervisning og i digitale klassetimer.
I tiden som har gått har det blitt snakket mye om de minste barna. Det har blant annet kommet frem at det er skadelig for de minste å ikke få være sosiale og leke ute med venner, holde på med sport og fritidsinteresser sammen med andre. Det har også vært et fokus på at de minste som før krisen hadde det vanskelig, har fått det ennå verre. At det er fokus på barn i vanskelige livssituasjoner er naturlig.
En problemstilling som jeg likevel mener i for liten grad har vært adressert, er de eldre elevene og deres situasjon i denne tiden. De er fortsatt barn i ungdomsskole og første del av videregående. De skal ennå ikke tilbake på skolen, noe som er bekymringsfullt. De vet heller ikke når de skal tilbake, og lever slik hver dag i uvisshet om når de får de vanlige livet sitt tilbake.
Forskning fra Danmark (Center for ungdomsforskning 2012; 2018), men også fra Norge (FHI 2016; Nova 2018) og de andre nordiske landene, viser at mange eldre elever særlig i videregående skole generelt sliter med stress og bekymringer. De opplever et uttalt press og krav som stilles til dem både faglig og sosialt. De skal prestere i svært mange fag hvor de skal levere, og levere og levere, være suksessfulle, få gode karakterer og lykkes på alle plan. De skal forøvrig være vakre, ha riktige klær og være godt trente.
For mange har ikke døgnet nok timer. Å levere kvalitet på alle områder er mer enn noen kan takle. Dette skaper blant annet følelse av nederlag og dårlig psykisk helse hos flere ungdommer. En krise vi er inne i nå gjør ikke situasjonen bedre, men med stor sannsynlighet verre om vi skal ta ungdommen på alvor. Det gjelder bekymringer rundt mistet eksamen og usikkerhet rundt videre utdanningsløp, bekymringer rundt karakterer og vurderinger, ekstremt leksetrykk og testing. I tillegg så spiller manglende relasjoner til både medelever og lærere i denne tiden en viktig rolle, der behovet for sosial kontakt med venner er presserende. Forskning viser også at spesielt jentene opplever store bekymringer allerede i normaltid.
Ja, det er krise rundt oss. Men, for mange ungdommer forsterker det bare den indre krisen. Den kan læreren avhjelpe ved å tenke litt annerledes. Kutt lekser og prøver og spør - hva motiverer elevene dine? Gi dem heller prosjekter der de får utforske, og digitalt diskutere og evaluere hverandre. Det er godt nok nå. La hver og en av dem øve på ulike ting om det er det de trenger. Alle må ikke gjøre det samme. La elevens behov i stor grad styre metode og innhold. Men snakk med dem. Sammen og alene. Om tiden vi lever i og om livsmestring. Det er en veldig viktig ferdighet mens vi alle lengter etter det normale livet igjen. Den kjedelige hverdagen som nå føles like forlokkende som en varm sommerdag.
I tiden som har gått har det blitt snakket mye om de minste barna. Det har blant annet kommet frem at det er skadelig for de minste å ikke få være sosiale og leke ute med venner, holde på med sport og fritidsinteresser sammen med andre. Det har også vært et fokus på at de minste som før krisen hadde det vanskelig, har fått det ennå verre. At det er fokus på barn i vanskelige livssituasjoner er naturlig.
En problemstilling som jeg likevel mener i for liten grad har vært adressert, er de eldre elevene og deres situasjon i denne tiden. De er fortsatt barn i ungdomsskole og første del av videregående. De skal ennå ikke tilbake på skolen, noe som er bekymringsfullt. De vet heller ikke når de skal tilbake, og lever slik hver dag i uvisshet om når de får de vanlige livet sitt tilbake.
Forskning fra Danmark (Center for ungdomsforskning 2012; 2018), men også fra Norge (FHI 2016; Nova 2018) og de andre nordiske landene, viser at mange eldre elever særlig i videregående skole generelt sliter med stress og bekymringer. De opplever et uttalt press og krav som stilles til dem både faglig og sosialt. De skal prestere i svært mange fag hvor de skal levere, og levere og levere, være suksessfulle, få gode karakterer og lykkes på alle plan. De skal forøvrig være vakre, ha riktige klær og være godt trente.
For mange har ikke døgnet nok timer. Å levere kvalitet på alle områder er mer enn noen kan takle. Dette skaper blant annet følelse av nederlag og dårlig psykisk helse hos flere ungdommer. En krise vi er inne i nå gjør ikke situasjonen bedre, men med stor sannsynlighet verre om vi skal ta ungdommen på alvor. Det gjelder bekymringer rundt mistet eksamen og usikkerhet rundt videre utdanningsløp, bekymringer rundt karakterer og vurderinger, ekstremt leksetrykk og testing. I tillegg så spiller manglende relasjoner til både medelever og lærere i denne tiden en viktig rolle, der behovet for sosial kontakt med venner er presserende. Forskning viser også at spesielt jentene opplever store bekymringer allerede i normaltid.
Ja, det er krise rundt oss. Men, for mange ungdommer forsterker det bare den indre krisen. Den kan læreren avhjelpe ved å tenke litt annerledes. Kutt lekser og prøver og spør - hva motiverer elevene dine? Gi dem heller prosjekter der de får utforske, og digitalt diskutere og evaluere hverandre. Det er godt nok nå. La hver og en av dem øve på ulike ting om det er det de trenger. Alle må ikke gjøre det samme. La elevens behov i stor grad styre metode og innhold. Men snakk med dem. Sammen og alene. Om tiden vi lever i og om livsmestring. Det er en veldig viktig ferdighet mens vi alle lengter etter det normale livet igjen. Den kjedelige hverdagen som nå føles like forlokkende som en varm sommerdag.
Kommentarer
Legg inn en kommentar