«Nød lærer naken kvinne å spinne sies det». Det gamle visdomsordet er i disse dager ganske treffende. Krise gjør en kreativ!
For kort tid siden skrev jeg et blogginnlegg om viktigheten av kreativitet. Professor Michael Fullan, en av opphavsmennene bak forståelsen av begrepet dybdelæring i skolen, fremhever kreativitet som en sentral del av innholdet i dybdelæringsbegrepet. Dybdelæring er som mange vet et nøkkelord i forbindelse med innføring av nye læreplaner. Utdanningsdirektoratet definerer at dybdelæring innebærer at vi reflekterer over egen læring og bruker det vi har lært på ulike måter i kjente og ukjente situasjoner, alene eller sammen med andre.
Og plutselig er en slik ukjent situasjon over oss. Over natten blir hele samfunnet omtrent stengt ned. Krisetiden vi er inne i blir et surrealistisk prosjekt midt i vår virkelighet, med en åpenbar problemstilling som må løses. Måten vi skal løse den på er å jobbe både alene og sammen med andre, tenke både i og utenfor boksen, prøve og justere underveis.
Husker dere for en tid tilbake det thailandske fotballaget som var isolert i en grotte, og det stod om tid før grotten var tom for oksygen og ville oversvømmes av vann? Eller historien om gruvearbeiderne i Chile som satt fast under jorden ikke kom seg opp av bakken? I begge tilfeller kunne vi overvære hvordan storsamfunnet kom sammen for å finne løsninger på krisene. Det trengtes ulike kompetanser for å finne løsninger. Det var ikke én type kunnskap som skulle til, men en rekke ulike kompetanser. Mye kreativ tenkning på kort tid skulle finne de beste løsningene. Til og med Elon Musk og selskapet hans klarte på rekordtid å konstruere en miniubåt som skulle kunne frakte de innestengte guttene i sikkerhet. Nå ble det ikke behov for miniubåten, men det sier litt om hvilken kapasitet vi har til å mestre ukjente problemer når vi står midt oppe i dem. Begge historiene endte godt, takket være ulike kompetanser, kreativ tenkning, refleksjon og samarbeid.
I disse dager da de vanlige relasjonelle møtepunkter i hverdagen er satt på vent, ser vi umiddelbart tendensene som vi ellers ser i krisesituasjoner. Folk blir kreative, oppfinnsomme og strekker seg langt fordi de må. Det er veldig flott å se skoler og lærere fremstå som ledestjerner i en digital dugnad. Flere forlag og firmaer tilbyr også gratis læremidler og pedagogiske verktøy. Allerede samme dag elevene ble sendt hjem fra skolen var de første Facebookgruppene for deling av digitale ressurser oppe og gikk. Og senere har det flommet inn med ulike idéer. Vi vet at det å dele egne undervisningsopplegg av og til sitter langt inne, kanskje fordi man kvier seg for at det man deler ikke holder mål. Men, når krisen er et faktum og skolene blir tvunget til å tenke alternativt så skjer det noe. Hadde det skjedd uten en krise? Neppe. I normaltid har vi god tid, er skeptiske og kritiske. Når vi må, så bruker vi det vi har.
Jeg jobber hjemmefra med familien som så mange andre. En kollega sa til meg, noe jeg var helt enig i, "det er jo veldig effektivt da - å gå rett fra senga i pysjen, slå på pc å være i gang med arbeidet." Barna har innfunnet seg med situasjonen og går også rett til de digitale undervisningsoppleggene, med oppfølging av lærer underveis i skoledagen på nettbrett. Jeg vil hevde i vårt tilfelle, foreløpig, at læringen har vært vel så stor, konsentrert og kvalitativ som om de var på skolen. Jeg tror det også har å gjøre med at det er svært mange ting ved situasjonen som ikke er forstyrrende. Slik som ulike timer, mingling, konflikthåndtering, bevege seg fra sted til sted osv.
En pandemi er et begrep om noe som er omfattende, angår svært mange mennesker over store geografiske områder. Kanskje vi nå blir vitne til en digital pandemi i skolen? Vi ser at vi er avhengig av å rigge oss digitalt for å nå ut til alle når det angår alle. Digitale verktøy til læring vil gjøre oss mindre sårbare, men også mer mobile når vi trenger dem. I tiden vi er inne i er vi tvunget til å tenke nytt om hva skole er, og hvordan vi kan utvikle læring for alle uansett hvor vi er i verden.
Når historien om koronaepidemien skal skrives tror jeg deler av skolens praksis ser annerledes ut enn den gjorde for én uke siden. Vi kommer til å lære mye på kort tid om mulighetene i en digital skolehverdag som det normalt ville tatt mange år å finne ut. Kanskje vi innser at klasserommets fire vegger ikke trenger å være der læring skjer. Læring i en moderne skole skjer overalt, kanskje mest utenfor skolens fysiske bygning. Vi vil se en skole som for alvor kaster seg ut i den digitale verden, tilpasset den enkelte elev, men hvor fellesskapet fremdeles er viktig. Det blir én av flere måter å tenke reell tilpasset opplæring og inkluderende undervisning på. Relasjoner er selvsagt fortsatt avgjørende, men vi ser at digitale relasjoner med lærer og medelever i den krisetiden vi er inne i kan være både varm og god. Men, vi kommer heldigvis til å erfare at den trygge, varme og relasjonelle lærer uansett er viktigst for læring. Både i normaltid og i krisetid.
For kort tid siden skrev jeg et blogginnlegg om viktigheten av kreativitet. Professor Michael Fullan, en av opphavsmennene bak forståelsen av begrepet dybdelæring i skolen, fremhever kreativitet som en sentral del av innholdet i dybdelæringsbegrepet. Dybdelæring er som mange vet et nøkkelord i forbindelse med innføring av nye læreplaner. Utdanningsdirektoratet definerer at dybdelæring innebærer at vi reflekterer over egen læring og bruker det vi har lært på ulike måter i kjente og ukjente situasjoner, alene eller sammen med andre.
Og plutselig er en slik ukjent situasjon over oss. Over natten blir hele samfunnet omtrent stengt ned. Krisetiden vi er inne i blir et surrealistisk prosjekt midt i vår virkelighet, med en åpenbar problemstilling som må løses. Måten vi skal løse den på er å jobbe både alene og sammen med andre, tenke både i og utenfor boksen, prøve og justere underveis.
Husker dere for en tid tilbake det thailandske fotballaget som var isolert i en grotte, og det stod om tid før grotten var tom for oksygen og ville oversvømmes av vann? Eller historien om gruvearbeiderne i Chile som satt fast under jorden ikke kom seg opp av bakken? I begge tilfeller kunne vi overvære hvordan storsamfunnet kom sammen for å finne løsninger på krisene. Det trengtes ulike kompetanser for å finne løsninger. Det var ikke én type kunnskap som skulle til, men en rekke ulike kompetanser. Mye kreativ tenkning på kort tid skulle finne de beste løsningene. Til og med Elon Musk og selskapet hans klarte på rekordtid å konstruere en miniubåt som skulle kunne frakte de innestengte guttene i sikkerhet. Nå ble det ikke behov for miniubåten, men det sier litt om hvilken kapasitet vi har til å mestre ukjente problemer når vi står midt oppe i dem. Begge historiene endte godt, takket være ulike kompetanser, kreativ tenkning, refleksjon og samarbeid.
I disse dager da de vanlige relasjonelle møtepunkter i hverdagen er satt på vent, ser vi umiddelbart tendensene som vi ellers ser i krisesituasjoner. Folk blir kreative, oppfinnsomme og strekker seg langt fordi de må. Det er veldig flott å se skoler og lærere fremstå som ledestjerner i en digital dugnad. Flere forlag og firmaer tilbyr også gratis læremidler og pedagogiske verktøy. Allerede samme dag elevene ble sendt hjem fra skolen var de første Facebookgruppene for deling av digitale ressurser oppe og gikk. Og senere har det flommet inn med ulike idéer. Vi vet at det å dele egne undervisningsopplegg av og til sitter langt inne, kanskje fordi man kvier seg for at det man deler ikke holder mål. Men, når krisen er et faktum og skolene blir tvunget til å tenke alternativt så skjer det noe. Hadde det skjedd uten en krise? Neppe. I normaltid har vi god tid, er skeptiske og kritiske. Når vi må, så bruker vi det vi har.
Jeg jobber hjemmefra med familien som så mange andre. En kollega sa til meg, noe jeg var helt enig i, "det er jo veldig effektivt da - å gå rett fra senga i pysjen, slå på pc å være i gang med arbeidet." Barna har innfunnet seg med situasjonen og går også rett til de digitale undervisningsoppleggene, med oppfølging av lærer underveis i skoledagen på nettbrett. Jeg vil hevde i vårt tilfelle, foreløpig, at læringen har vært vel så stor, konsentrert og kvalitativ som om de var på skolen. Jeg tror det også har å gjøre med at det er svært mange ting ved situasjonen som ikke er forstyrrende. Slik som ulike timer, mingling, konflikthåndtering, bevege seg fra sted til sted osv.
En pandemi er et begrep om noe som er omfattende, angår svært mange mennesker over store geografiske områder. Kanskje vi nå blir vitne til en digital pandemi i skolen? Vi ser at vi er avhengig av å rigge oss digitalt for å nå ut til alle når det angår alle. Digitale verktøy til læring vil gjøre oss mindre sårbare, men også mer mobile når vi trenger dem. I tiden vi er inne i er vi tvunget til å tenke nytt om hva skole er, og hvordan vi kan utvikle læring for alle uansett hvor vi er i verden.
Når historien om koronaepidemien skal skrives tror jeg deler av skolens praksis ser annerledes ut enn den gjorde for én uke siden. Vi kommer til å lære mye på kort tid om mulighetene i en digital skolehverdag som det normalt ville tatt mange år å finne ut. Kanskje vi innser at klasserommets fire vegger ikke trenger å være der læring skjer. Læring i en moderne skole skjer overalt, kanskje mest utenfor skolens fysiske bygning. Vi vil se en skole som for alvor kaster seg ut i den digitale verden, tilpasset den enkelte elev, men hvor fellesskapet fremdeles er viktig. Det blir én av flere måter å tenke reell tilpasset opplæring og inkluderende undervisning på. Relasjoner er selvsagt fortsatt avgjørende, men vi ser at digitale relasjoner med lærer og medelever i den krisetiden vi er inne i kan være både varm og god. Men, vi kommer heldigvis til å erfare at den trygge, varme og relasjonelle lærer uansett er viktigst for læring. Både i normaltid og i krisetid.
Kommentarer
Legg inn en kommentar