Det er kanskje overmodig å stille spørsmål ved dybdelæring, som er en dreining av måten å lære på, og som er svært etterlengtet. Dybdelæring slik vi definerte det i arbeidet med fagfornyelsen er: «å gradvis utvikle kunnskap og varig forståelse av begreper, metoder og sammenhenger i fag og mellom fagområder. Det innebærer at vi reflekterer over egen læring og bruker det vi har lært på ulike måter i kjente og ukjente situasjoner, alene eller sammen med andre».
For å si det med en gang - jeg er veldig for nye måter å arbeide på og tilrettelegge for at elever skal utvikle større forståelse. Men, buzzord har ofte lite for seg og de blir gjerne gjenstand for kritikk om de «feiler» eller ikke bidrar til det som var hensikten når de evalueres. Det er selvsagt stor fare for at dette skjer med «dybdelæring» som er på alle skolefolks lepper om dagen - ikke minst skoleforskere som kjemper om å tilby den beste og riktigste forståelsen av begrepet. Det ligger det penger i. Slik jeg ser det er ikke begrepet så viktig, nettopp fordi det finnes så mange ulike forståelser allerede. Det mest sentrale er enkelt og greit at elevene i større grad skal lære å lære i stedet for “å lære for å lære”.
Det jeg imidlertid er opptatt av er hvorvidt fokuset på dybdelæring får konsekvenser for hvordan vi jobber med kompetanse hos elevene i praksis. Dette har betydning for hvordan man jobber med læreplanene og organisering av læringen i klasserommet. I 2017 skrev jeg en bok sammen med Trude Slemmen Wille, Fra læreplan til klasserom. Her var vi var opptatt av hvordan det som står i styringsdokumenter som læreplanene, og intensjonene bak disse, kan synliggjøres i klasserommet og mot den enkelte elev. Hensikten var nettopp å få til dybdelæring gjennom en helhetstilnærming til elevenes læring, som er dypere enn det enkelte kompetansemål og dypere enn den enkelte læreplan i faget.
Hvis målet om dybdelæring skal bli en suksess, må vi på et eller annet tidspunkt se resultater. Hvordan skal vi se dette? På karakterer, fornøyde lærere og elever som sier at de forstår mer?
Jeg tror ikke resultatene til elevene nødvendigvis endrer seg til det bedre selv om alle jobber med dybdelæring. I hvert fall i på kort sikt om arbeidet settes inn i det tradisjonelle klasserom med korte faginndelte læringsøkter og oppstykking av lærerens ansvar. Skal vi få progresjon i dybdelæringsarbeidet bør man også utvide synet på fag, klasseromdesign, personlige læringsdesign, tverrfaglig gjennomgående tenkning og tematiske arbeidsmetoder. Hvis det ikke skjer noe her tror jeg ønsket om endring blir vanskelig. Dybdelæring vil ikke fungere i tradisjonell undervisning i skolen fordi det er til hinder for tverrfaglig læring. Ikke minst i ungdomskolen og i videregående, der fokuset på enkeltfagets autonomi fortsatt råder.
Forskning viser gjerne til flere måter å jobbe tverrfaglig på. Det er mulig, men vanligvis er de alternative metodene å jobbe tverrfaglig på fravær av mer enn ett fag i undervisning/læringssituasjoner. Da er det grunn til å stille spørsmål ved tverrfagligheten i de læreprosessene elevene til enhver tid befinner seg. Og spør elevene. Hvis de verken er bevisst, eller ser sammenhengen mellom ulike fag og fagområder, er det da en tverrfaglig hensikt? Og kan det da kalles dybdelæring?
Vi må prøve å feile for å lykkes. Særlig i arbeidet med det hamskiftet vi er gang med fra august 2020. Da er kanskje ikke forståelsen av dybdelæring nødvendigvis svaret, men spørsmålet: Jobber vi med vår egen og elevenes forståelse av læring på en ny måte? Analyserer vi læreplaner på tvers, ser vi kompetanse som et resultat av læringsprosesser, og organiserer vi klasserommet og læringen som et resultat av dette? Kjør debatt.
Kommentarer
Legg inn en kommentar