I forrige uke skrev jeg om lekser i skolen. Min påstand var, og er fortsatt selv etter mange motargumenter, at lekser ikke fungerer og generelt fører til demotivasjon og lite læringsutbytte. Dette er for øvrig ikke bare min mening, men støttes av både norsk og internasjonal forskning. Overskriften “Lekser fungerer ikke!” kan en muligens tillate seg når man kaller bloggen sin for «Drømmelæreren.»
Ikke overraskende førte debatten til to motstridende sider med argumentasjonsrekker. De som var for lekser og de som var imot. Jeg ville starte debatten med å gå hardt ut forfekte et standpunkt, og det er vel slik at i det du blander inn forskningskunnskap som flere ikke kjenner igjen fra egen praksis eller at man har andre erfaringer så skaper det debatt.
Mye av kritikken mot å slutte med lekser har vært at elevene trenger å øve og trene på grunnleggende ferdigheter, og at de trenger mengdetrening for å lære noe skikkelig. Ettersom middels PISA resultater for 2018 nylig ble lagt frem er det grunn til å tro at krav om å jobbe med disse ferdighetene blir ytterligere forsterket. Et åpent spørsmål er om det er her løsningen ligger. Er det mer av det som ikke fungerer som hjelper eller må vi se på helheten av opplæringen vi driver? Det er jo ikke slik at mer nødvendigvis fører til bedre. Vi har fått flere naturfagstimer, realfagssatsing og store nasjonale satsinger på de grunnleggende ferdighetene, men resultatene svarer trolig ikke til arbeid og midler som er lagt ned. Og læring av “mindre viktige ting” må nødvendigvis vike. Det er åpenbart at det er hvordan vi jobber med læring som er avgjørende. Man kan sitte timevis å terpe uten at en blir bedre. Å terpe på lekser hjemme er ingen garanti for å bli bedre. Og så er det et verdiperspektiv her som vel egentlig er det viktigste. Er det riktig at elever fra de er 6 år gamle som gjerne er på skole og AKS fra 7.30-17.00 hver ukedag. Er det etisk riktig å sende dem hjem med overtidsarbeid som ikke er frivillig? Hvilke voksne ville akseptert det samme...
Jeg har tenkt en del på dette. Jeg tror det ligger mye følelser og tradisjoner i debatten. Lekser har overlevd alle reformer, utvidet skoledag og overgang til et moderne samfunn. Lærerne er vant til å gi dem, foreldre forventer dem og elevene lider seg gjennom dem. Men, enhver skole og lærer har trolig ikke evaluert egen praksis om leksene de gir faktisk kan være hemmende for læring, mer enn fremmende. For det er trolig en tradisjon å tenke at øving uansett fører til at en blir flinkere. Men, øving under veiledning er noe annet enn øving i blinde.
Tradisjon og følelser kan være til hinder fra å prøve nye ting. Med så mye som skjer i skolen kan alt elevene skal lære i seg selv være årsak til problemet. Vi må kanskje ta noe bort og av og til spørre oss selv hva vi kan slutte med, heller enn hva vi skal begynne med. Å slutte med noe, er altså å satse på noe. Kanskje er det slik at vi må slutte med lekser for å lære mer? Kanskje vi må slutte med de fleste prøver og karakterer i grunnopplæringen for å fokusere på læring som et prosessarbeid. Læring tar tid og krever øving under veiledning og jevnlige tilbakemeldinger uten nødvendigheten av systematiske nederlag underveis.
Det kan uansett ikke skade og ta debatten. Den er ikke ny, men jeg mener den får fornyet aktualitet med innføringen av Fagfornyelsen. Læring er å jobbe i prosess og krever at lærere og elever jobber på andre måter enn før. Læring er på mange måter personlig. Enhver trenger å finne mening og konstruere sin forståelse. Likevel må forståelsen foredles og videreutvikles i lærende fellesskap. Da må vi tilpasse, motivere og utvikle læringen sammen med elevene. Læring er for viktig til at vi overlater læringsprosessen til hver enkelt slik lekser gjør, uten å tilpasse til den enkeltes behov. Dårlige lekser gjør nettopp det. Gode lekser er derimot bortkastet fordi de er overflødige. Lekser blir slik ofte øving i blinde.
DET er jeg imot!
Kommentarer
Legg inn en kommentar