«Jeg lærer mest av lærere som viser at de er glad i meg og klassekameratene
mine. Da får jeg lyst til å lære. I tillegg må de kunne være personlige
samtidig som de underviser fag - det er mye gøyere. Skal vi fortelle om oss
selv, så må læreren fortelle om seg selv".
Dette sa en
ungdomsskoleelev for en tid tilbake. Til tross for at vi vet hva som stimulerer
elevenes læring og som bidrar til mestring, fortsetter motivasjonen i norsk
skole å falle. Elevene selv oppgir sviktende relasjoner til lærerne, kjedelige
timer, lekser, stress og press som de viktigste årsakene til demotivasjon.
Manglende relasjoner oppgis som kanskje den viktigste grunnen til at elever
faller ut av videregående skole. Det verste de kan oppleve er en lærer som bare
er på jobb...
En forskningsstudie undersøkte
blant både erfarne, nye, eldre og unge lærere om hva de
trodde elevene deres mente
var de viktigste egenskapene og karakteristikker til læreren. De fleste lærerne
i studien pekte på sentrale aspekter elevene fremhever. Dette var karakteristikker
som omhandlet læreren som person, væremåte, humør, humor, evne til å ivareta
klassefellesskapet og til å drive inspirerende undervisning.
Dette siste punktet var for øvrig ikke like sentralt, men kom gjerne som en
konsekvens av de andre kvalitetene. De interessante var at ingen av lærerne i
den nevnte studien mente at kvalitetene elevene fremhevet var blant deres styrker
som lærere.
Jeg undrer meg da på om
ikke man kan øve på disse egenskapene om vi vet de kan styrke elevenes motivasjon
og læring?
I forbindelse med
Fagfornyelsen trenger skolene tid til å utvikle forståelse gjennom et
utfordrende læreplanarbeid. Dette krever læreplananalyser og samarbeid i og på
tvers av fag i kollegiet, hvor fokus må være på både faglig, sosial og
emosjonell læring. Jeg håper samtidig at skolene også
inkluderer elevene i dette arbeidet. Lærerteamene trenger
autonomi og støtte til å se hva elevene trenger, men de trenger ikke minst
elevene til å uttrykke hva de ønsker å lære og hvordan. De er elevene som skal
utsettes for innholdet i læreplanverket. Hvis elevene blir satt på sidelinjen
nå, får vi en top-down reform som ikke tar sluttbrukeren med i diskusjonen. Da
er det grunn til å tro at elevene tar avstand til hva som skal læres enn om de
får medvirke i hele læringsprosessen.
En blind tro på at nye
læreplaner kan reparere eller gjøre skolen bedre er naiv. I de nye læreplanene
for fag står det ikke noe om lærernes metodebruk eller hvordan de skal motivere
elevene. Det er bra siden enhver lærer må ha frihet til å forme sin egen rolle.
Samtidig er læreren fortsatt den viktigste i skolen for elevenes læring. Ikke
læreplanene i seg selv. Alt det nye som kommer med Fagfornyelsen må derfor
integreres i lærerens og elevenes relasjonelle samarbeid og utvikling. Hvis
ikke er alle skolens planer bare verdiløse dokumenter.
Det er mye vi ikke vet i skolen, men
dette vet vi. Elevene er først og fremst på skolen for å være sammen med
venner, bli sett og være en del av et fellesskap.
Læring skjer heldigvis
samtidig om vi legger til rette for det. Relasjon og fag må derfor gå uløselig
sammen. Dette er kanskje det viktigste med at nytt verdigrunnlag i overordnet
del skal skinne igjennom alle fagene. Jeg tror det er absolutt nødvendig før læring kan skje. Dessuten er læring bare mer enn å erverve ny kunnskap.
Den sosiale læringa går hånd i hånd med den faglige, og handler om hva eleven både
lærer om seg selv og hva klassen lærer om det å være god både i og
utenfor undervisning. Her har læreren potensialet til å være enten
hjertestarter eller brannslukker. Lærerne kan enten skape en lidenskap hos
elevene, der personlighet, fag og relasjoner er ett, eller jobbe som brannslukker der
demotiverte elever opplever at egen evne til tilpasningsdyktighet i et
umotiverende læringsmiljø blir premissleverandør.
Kommentarer
Legg inn en kommentar