Det er nedslående å lese lektorlagsmedlem Øystein Hageberg sitt innlegg i Dagsavisen onsdag 23.03.2022. Innlegget handler om byrådssaken Trygge voksne og trygge barn med tilhørende handlingsplan, der lektorlaget til fulle får vist sitt sanne elevsyn. Dette preges stort sett av mistro til elever generelt, og som forutsetter at elever som ikke oppfører seg gjør det fordi de ikke vet bedre. Hageberg mener åpenbart at lektorene ikke skal belemres med barn og unge som forstyrrer deres undervisning. Elevene skal i beste fall være glade og takknemlige for at fagpersoner med mastergrad gidder å undervise dem.
Lektorlaget er vanligvis opptatt av hvilke kilder og kunnskapsgrunnlag satsinger og prosjekter bygger på. Det er derfor overraskende at Hageberg ikke på ett sted i sitt innlegg viser til noe annet enn egne meninger og antakelser om barn og unges oppførsel i skolen. Der byrådssaken viser til forskning som hevder barn og unges oppførsel ofte er uttrykk for følelser, svarer Hageberg følgende: «Dette er en usann virkelighetsbeskrivelse. Den har fått fotfeste fordi beslutningstakere utenfor klasserommet er blitt fiksert på noen altfor idealiserte tanker om barn og unge».
Hageberg trekker frem menneskets genetiske signatur for hvorfor barn og unge gjør som de gjør. Hageberg og lektorlaget vet nemlig bedre. Han hevder at barn og unge i utgangspunktet er styrt av uvilje og egoisme. Og denne trekker i flokk – eller som han uttrykker det: … «vi styres ofte av egennytte. Ja, vi er flokkdyr og trekker i samme retning mange ganger».
Hageberg uttrykker videre at han skal ha seg frabedt at elever til stadighet skal motta varme blikk, og mener at gode relasjoner til elevene bør ha mye mindre å si. Igjen mangler han etterrettelighet når det kommer til kilder og kunnskap. Både elevundersøkelsen og ungdataundersøkelsen viser at elevers relasjoner til lærerne er det som betyr mest for motivasjon og læring i skolen. Betyr ikke dette noe for Hageberg og lektorlaget?
Ingen hevder, ei heller byrådssaken, at lærerne har skylden for vold og trusler som oppstår i skolen. At Hageberg velger å lese saken på denne måten får stå for hans regning. At vold og trusler skal møtes med reaksjoner er alle enige om, men diskusjonen bør gå på hvilke reaksjoner som nytter. Å bortvise elever og fjerne dem fra fellesskapet har kanskje effekt der og da, men hva skjer etterpå? Det er her ny forskning om å jobbe mot utenforskap og gjennom en felleskapstenkende undervisning er viktig. Mobbing, vold og trusler skjer ikke et vakuum, og det nytter ikke å se på dette som kun et individuelt problem. Lektorlaget og Hageberg ønsker seg åpenbart den ideelle klassen med snille, rolige elever der de kan drive sin undervisning uten å bli forstyrret av plagsomme elever. Og der det ikke skjer vil Hageberg at feil type elever fjernes eller tas over av andre enn lærer. Da er det greit å minne om at skolen primært er til for elevenes skyld. Både de som sliter og de som ikke sliter. At Hageberg ikke liker virkeligheten er en annen sak.
Øving og trening er viktig uansett hva vi driver med her i verden. Og det skal mye øving til for å bli god. Alle som trener eller spiller et instrument aksepterer dette premisset, og derfor samles barn og unge til treninger og øvinger flere ganger i uken. Ber du derimot barnet gå ut å øve alene er ikke entusiasmen like stor. Det gir motivasjon å gjøre noe vi liker sammen. Og det vi ikke liker å gjøre er i hvert fall bedre å gjøre sammen med noen. Konstruksjonen av pålagt arbeid man skal gjøre hjemme feiler kanskje på hoppkanten. Lekser mangler den sosiale profilen barn og unge er vant til læring har. I en sosial kontekst kan egen konsentrasjon og fordypning nemlig velges for kortere eller lengre tid før man kan oppsøke fellesskapet igjen. Hjemmelekser åpner ikke for dette – ikke for alle. Det er for de fleste en ensom øvelse som ofte ikke er tilpasset den enkelte, og hvor hjelp fra foreldre er særdeles ulikt fra hjem til hjem. Det er grunnen til at lekser bygger sosial skjevhet fremf...
Kommentarer
Legg inn en kommentar