Forskning eller forvirring?

I Dagsnytt 18 onsdag 05.01.22 hevder Marte Blikstad-Balas at hun er bekymret ettersom nasjonale myndigheter ikke senker ambisjonsnivået og forventningene i læreplanen til skolen i en pandemi. Særlig siden man skifter mellom gult og rødt nivå og perioder med digital hjemmeundervisning. De ønsker lavere ambisjoner fordi digital undervisning gir mindre læringsutbytte og lavere læringstrykk. Balas hevder det samme i Dagsavisen 04.01.22 sammen med professor Kirsti Klette ved Universitet i Oslo. I Dagsnytt 18 hevder Balas videre at man ikke kan overlate en senkning av ambisjonskravene til den enkelte lærer eller skole og at nasjonale myndigheter bør prioritere noe i læreplanen foran noe annet. De ønsker blant annet at det kuttes noen kompetansemål i enkelte fag. Professorene viser til at Norge er det eneste land i Skandinavia som ikke har gjort prioriteringer i «pensum» av hva elevene skal lære. Hun viser også til at OECD-land generelt har justert ambisjonene for elevenes læringsutbytte under pandemien. Jeg kjøper ikke automatisk premisset om at kutt i ambisjoner vil gjøre skolenes jobb enklere, og synes det er rart at forskerne ikke møter større faglig motstand. Dette fremmer et syn på LK20 og læringsutbytte som er problematisk og ikke i tråd med intensjonen bak fagfornyelsen. Vi har ikke «pensum» i norsk skole, men overordnede forventninger og mål som skolen og lærerne styrer etter. Alle fag og innhold er fornyet nettopp med tanke på å uttrykke det mest sentrale i faget. Det er derfor ikke bare å skrelle bort deler av det. Balas fronter med dette et gammeldags syn på læring som antall kompetansemål som skal innlæres. Altså at mengden mål styrer mengden læring. Dette er jo en tanke LK20 snarere styrer bort fra. Kompetansemålene forstås og jobbes med i sammenheng der de overlapper hverandre mellom fag, og skal sees i lys av overordnet del og de andre tekstene i læreplanen. Selve målenes konkretiserte innhold og hvor omfattende og ambisiøst dette skal være vil i stor grad være opp til skolen og lærerne. Slik har det vært fra LK06 og et enda større lokalt handlingsrom er lagt til LK20. Mener de at Kunnskapsdepartementet skal gå inn sentralt og kutte enkeltmål mer eller mindre tilfeldig for å minske mengden? For det er ikke lett å bare kutte andre deler av læreplanverket. Departementet har allerede avhjulpet skolene gjennom å gjøre fag, og timefordelingen mer fleksibel i denne tiden. Skolene kan, som de også skal gjøre i en normalsituasjon, legge opp til mer tverrfaglig arbeid der man jobber med større tema over tid ved å inkludere flere mål fra ulike fag. På denne måten kan man justere seg etter de forhold man jobber under. Det er ikke snakk om å senke ambisjonene, men utnytte de muligheter som er der. Forskerne viser løst til forskning fra UiO som viser at elevenes læringsutbytte har blitt mindre under pandemien, og de bruker dette for å legitimere at man bør justere læreplaner i fag. Tja, er denne forskningen så entydig egentlig? De unnlater i hvert fall å informere om at nasjonale prøver viser stikk motsatt trend. Resultatene fra de nasjonale prøvene på 5. trinn viser at elevenes ferdigheter i engelsk har blitt noe bedre de siste to årene, mens de er stabile i lesing og regning. På 8. trinn er det få endringer i elevenes prestasjoner det siste året. Likeså er standpunktkarakterene i pandemiårene bedre enn før pandemien. Det kan være at fravær av eksamen har spilt inn, men mye tyder på at manglende eksamen har ført til større konsentrasjon til læring og underveisvurdering. Skoleforskeres bekymring er nok sterkt overdrevet og man burde forvente en langt reflektert og helhetlig tenkning om læreplanverket. LK20 skal utføres lokalt med profesjonelle lærere og skoler, og selv om forskerne mener å tale lærernes sak her, så fremstår det underlig og lite tillitsfullt å tro at skolene selv ikke klarer å lese læreplanen og tilpasse læringen etter omstendighetene. For hvis ikke – hvem bør egentlig ta avgjørelsen om hvilke fag og kompetansemål som ikke er så viktig å lære akkurat nå?