Det nytter ikke å male karmen på et knust vindu

I skoledebatten går ting gjerne i loop. På et eller annet tidspunkt kommer gamle diskusjoner opp igjen og opp igjen. Hvor mange ganger skal vi for eksempel diskutere russetid, eksamen, karakterer og lekser? Jeg har skrevet om lekser flere ganger og hevder det samme nå: Lekser fungerer dårlig! NTNU slår fast i ny forskning at lekser er demotiverende for 84% av elevene. Dette viser seg blant annet ved økt stress og psykisk uhelse, sosial skjevhet og demotivasjon. Selv om flere og flere skoler sikter mot å bli leksefrie, ser det likevel ikke ut for at forskning og elevstemmer klarer å bryte igjennom ekkokammeret av leksetilhengere. Kommentarfeltet, som sikkert også kommer til dette innlegget, fylles raskt opp med argumenter om late elever, toppinggenerasjon og en skole i forfall. Samtidig er det kanskje grunn til å spørre: Hvis lekser virkelig hadde fungert etter hensikten burde vi kanskje se større grad av prestasjoner og motivasjon blant elevene? Selv om forskning peker mot en leksefri skolefremtid for å øke elevmotivasjon og læring, tviholder noen krefter på lekser som nødvendig. Disse kreftene er sterke og preges av et utdatert syn på skole og ønske om å finne andre grunner til elevenes demotivasjon enn det elevene selv hevder. Særlig bekymringsfullt er det derfor at forslag til ny opplæringslov sier at skoler skal kunne lovpålegge å gi elevene lekser. Forslaget sier blant annet at: "den nye loven bør presisere at skolen kan pålegge elevene å gjøre oppgaver utenfor skoletiden (lekser)" … Enda verre står det i forslagets oppfølging: Departementet vil likevel understreke at lekser kan være en del av skolens pedagogiske arbeid med opplæring i fagene og er en av flere mulige arbeidsmåter i skolen. Med lekser forstått som oppgaver som gjøres hjemme eller på en annen arena enn med lærer i klasserommet (slik det er i de fleste tilfeller), innebærer dette at deler av opplæring i fag skal være elevene og de foresattes ansvar. Smak på den! Skolen kan med loven i hånd flytte deler av læringsansvaret i fag til hjemmet. Når vi vet at 80% av elevenes mestring i skolen skyldes foreldres sosio-økonomiske bakgrunn så er dette forslaget urovekkende. Å gi lekser til elever som har foreldre de ikke får hjelp av, som allerede sliter med skoleprestasjoner og sosial status vil utvilsomt tape på dette. Barn og unge som kommer fra hjem med sosiale problemer, dårlig økonomi og lav utdannelse får med lekser kun bekreftet sine nederlag ytterligere. Det er viktig å øve og trene på det en har lært. Leksehjelp i skolens eller annen regi kan være positivt, men dette er frivillig og det stilles ikke krav til lærerkompetanse. Undersøkelser viser at leksehjelp slik det er i dag dessverre ikke er treffsikkert nok for de som trenger det mest. Spørsmålet er derfor hvor elevenes primære læring skal skje – på skolen samme med kompetente lærere, eller andre steder? Diskusjonen om lekser kan heller være en diskusjon om skoledagens lengde. Elever sier selv at de gjerne går lengre på skolen om de slipper lekser. De ber derfor ikke om påsydde puter under armene, men om opplæring med kvalitet – og ikke minst, et skille mellom jobb og fritid. Er det egentlig for mye forlangt? Det snakkes nå blant annet om en ungdomsskolereform som tar sikte på å øke læring, trivsel og motivasjon. Gjerne det, men det hjelper lite å male karmen hvis vinduet er knust og man ikke ønsker å skifte ut ruta. Hjemmenes ulike forutsetninger for å hanskes med lekser og øving i fag er en realitet og skaper et skille vi ikke ønsker. Her skal fellesskolen utgjøre forskjellen. Ønsker vi reell elevmedvirkning og motivasjon er første bud å lytte til elevene. Andre bud er å droppe hjemmelekser og andre ting som forstyrrer gleden ved skolen og motivasjonen til å stå på. Tredje bud er å la skolen som er ansvarlig for læring, også tar ansvar for trening og øving med kompetent hjelp. Jeg håper høringsforslaget om lekser møter tilstrekkelig motbør til at det trekkes. Og om det ikke trekkes, står heldigvis skolene fritt til å utvikle seg som leksefrie læringsarenaer som tar barn og unges læring, psykiske helse og motivasjon på alvor.