Gå til hovedinnhold

Det nytter ikke å male karmen på et knust vindu

I skoledebatten går ting gjerne i loop. På et eller annet tidspunkt kommer gamle diskusjoner opp igjen og opp igjen. Hvor mange ganger skal vi for eksempel diskutere russetid, eksamen, karakterer og lekser? Jeg har skrevet om lekser flere ganger og hevder det samme nå: Lekser fungerer dårlig! NTNU slår fast i ny forskning at lekser er demotiverende for 84% av elevene. Dette viser seg blant annet ved økt stress og psykisk uhelse, sosial skjevhet og demotivasjon. Selv om flere og flere skoler sikter mot å bli leksefrie, ser det likevel ikke ut for at forskning og elevstemmer klarer å bryte igjennom ekkokammeret av leksetilhengere. Kommentarfeltet, som sikkert også kommer til dette innlegget, fylles raskt opp med argumenter om late elever, toppinggenerasjon og en skole i forfall. Samtidig er det kanskje grunn til å spørre: Hvis lekser virkelig hadde fungert etter hensikten burde vi kanskje se større grad av prestasjoner og motivasjon blant elevene? Selv om forskning peker mot en leksefri skolefremtid for å øke elevmotivasjon og læring, tviholder noen krefter på lekser som nødvendig. Disse kreftene er sterke og preges av et utdatert syn på skole og ønske om å finne andre grunner til elevenes demotivasjon enn det elevene selv hevder. Særlig bekymringsfullt er det derfor at forslag til ny opplæringslov sier at skoler skal kunne lovpålegge å gi elevene lekser. Forslaget sier blant annet at: "den nye loven bør presisere at skolen kan pålegge elevene å gjøre oppgaver utenfor skoletiden (lekser)" … Enda verre står det i forslagets oppfølging: Departementet vil likevel understreke at lekser kan være en del av skolens pedagogiske arbeid med opplæring i fagene og er en av flere mulige arbeidsmåter i skolen. Med lekser forstått som oppgaver som gjøres hjemme eller på en annen arena enn med lærer i klasserommet (slik det er i de fleste tilfeller), innebærer dette at deler av opplæring i fag skal være elevene og de foresattes ansvar. Smak på den! Skolen kan med loven i hånd flytte deler av læringsansvaret i fag til hjemmet. Når vi vet at 80% av elevenes mestring i skolen skyldes foreldres sosio-økonomiske bakgrunn så er dette forslaget urovekkende. Å gi lekser til elever som har foreldre de ikke får hjelp av, som allerede sliter med skoleprestasjoner og sosial status vil utvilsomt tape på dette. Barn og unge som kommer fra hjem med sosiale problemer, dårlig økonomi og lav utdannelse får med lekser kun bekreftet sine nederlag ytterligere. Det er viktig å øve og trene på det en har lært. Leksehjelp i skolens eller annen regi kan være positivt, men dette er frivillig og det stilles ikke krav til lærerkompetanse. Undersøkelser viser at leksehjelp slik det er i dag dessverre ikke er treffsikkert nok for de som trenger det mest. Spørsmålet er derfor hvor elevenes primære læring skal skje – på skolen samme med kompetente lærere, eller andre steder? Diskusjonen om lekser kan heller være en diskusjon om skoledagens lengde. Elever sier selv at de gjerne går lengre på skolen om de slipper lekser. De ber derfor ikke om påsydde puter under armene, men om opplæring med kvalitet – og ikke minst, et skille mellom jobb og fritid. Er det egentlig for mye forlangt? Det snakkes nå blant annet om en ungdomsskolereform som tar sikte på å øke læring, trivsel og motivasjon. Gjerne det, men det hjelper lite å male karmen hvis vinduet er knust og man ikke ønsker å skifte ut ruta. Hjemmenes ulike forutsetninger for å hanskes med lekser og øving i fag er en realitet og skaper et skille vi ikke ønsker. Her skal fellesskolen utgjøre forskjellen. Ønsker vi reell elevmedvirkning og motivasjon er første bud å lytte til elevene. Andre bud er å droppe hjemmelekser og andre ting som forstyrrer gleden ved skolen og motivasjonen til å stå på. Tredje bud er å la skolen som er ansvarlig for læring, også tar ansvar for trening og øving med kompetent hjelp. Jeg håper høringsforslaget om lekser møter tilstrekkelig motbør til at det trekkes. Og om det ikke trekkes, står heldigvis skolene fritt til å utvikle seg som leksefrie læringsarenaer som tar barn og unges læring, psykiske helse og motivasjon på alvor.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Avlyses eksamen, - det går nok greit!

Jeg har idag et tilsvar i VG på Sanna Sarromaas kronikk om eksamen (01.02.2021). Jo flere uker som går mot vår blir lærere og elever mer og mer utålmodige. Hva bestemmer kunnskapsminister Guri Mellby seg for: Blir det eksamen i år eller ikke? Mens Mellby er usikker og gruer seg for å ta en avgjørelse av frykt for å forskjellsbehandling av ulike elevkull, går debatten i ulike medier. Sist ute er Sanna Sarromaa i VG 1.2.20, med den fiffige undertittelen: Vil du bli en populær lærer? Din tid er nå. Som nordmann er det lett å bli provosert av Sarromaa, og det er nok mye av hensikten. Her levnes liten nåde. Snille lærere, unge lærere og late unger er fy. Eksamen er visstnok livsviktig for å sette disse på plass. Men hvor viktig er egentlig eksamen? I norsk skole er underveisvurdering og standpunktkarakterer den bærende vurderingsformen. Vurdering gjennom hele skoleløpet er viktig for at elevene skal lære. I revidert vurderingsforskrift skal faktisk «vurdering bidra til læringslyst». H

Er høyere utdanning en uforanderlig størrelse?

I VG mandag 28.02.2022 skriver Anders Folkestad og Torbjørn Ryssevik at eksamen er mer enn en kunnskapsprøve. De to, som underskriver som tidligere lektorer og tillitsvalgte, mener begrunnelsen for avlysning av årets eksamen er svak. Dessverre gir ikke forfatterne noen nærmere argumentasjon for gjennomføring av eksamen enn løse floskler om at eksamen er motiverende og at den er viktig som trening til høyere utdanning. Å argumentere for eksamen som trening er dårlig pedagogikk, men når de argumenterer for eksamen som motivasjonsfaktor blir det nærmest latterlig. Jeg tror de fleste som har tatt eksamen eller en fagprøve, og det gjelder de fleste av oss, gjerne finner motivasjon gjennom helt andre ting enn eksamen. Kanskje det meste annet enn eksamen … Kronikkens overskrift er egentlig misvisende med tanke på budskapet til forfatterne. En skulle tro at den handlet om hva eksamen er, og hvordan den er noe mer enn en kunnskapsprøve. I liten grad fremkommer dette. Egentlig skriver forfatter

Ja til læringsrom

Begrepet læringstrykk hentes fortsatt frem når noen skal fronte at de satser på læring, en pedagogisk praksis, et satsingsområde eller noe som «virker». Jeg tviler ikke på at hensikten er god når man hevder at man «satser» på læringstrykk, men jeg stusser fortsatt over hva det egentlig skal bety.         Are Turmo ved ILS (2011) kaller læringstrykk «ytre krav og forventninger som kommer fra læreren». Men, i denne forståelsen kan det ligge mange tvetydige meninger. Er disse ytre forventningene av det gode for den enkeltes utvikling, eller ligger det her en annen agenda på lur. For skoler å måtte si at de satser på læring burde være unødvendig. Faktisk er det litt bekymringsfullt hvis rektorer må uttrykke at læring er et satsingsområde på deres skole. Å trykke, presse på eller pushe noe er ikke i utgangspunktet så positivt når det kommer til barns læring. For et års tid siden skrev en lærer i VG om hennes forståelse av læringstrykk som et uhyre som var avfødt av mål og testsystemet som k