Avlyses eksamen, - det går nok greit!

Jeg har idag et tilsvar i VG på Sanna Sarromaas kronikk om eksamen (01.02.2021).

Jo flere uker som går mot vår blir lærere og elever mer og mer utålmodige. Hva bestemmer kunnskapsminister Guri Mellby seg for: Blir det eksamen i år eller ikke? Mens Mellby er usikker og gruer seg for å ta en avgjørelse av frykt for å forskjellsbehandling av ulike elevkull, går debatten i ulike medier. Sist ute er Sanna Sarromaa i VG 1.2.20, med den fiffige undertittelen: Vil du bli en populær lærer? Din tid er nå. Som nordmann er det lett å bli provosert av Sarromaa, og det er nok mye av hensikten. Her levnes liten nåde. Snille lærere, unge lærere og late unger er fy. Eksamen er visstnok livsviktig for å sette disse på plass. Men hvor viktig er egentlig eksamen? I norsk skole er underveisvurdering og standpunktkarakterer den bærende vurderingsformen. Vurdering gjennom hele skoleløpet er viktig for at elevene skal lære. I revidert vurderingsforskrift skal faktisk «vurdering bidra til læringslyst». Har eksamen denne evnen? Mange uttrykker at eksamen er viktig for å kalibrere standpunktvurderingen. Tja, gjør den egentlig det? For det første kommer elevene opp i svært få eksamener, så det «kalibrerer» i så fall svært lite av vurderingen en lærer gjør, gjerne i løpet av flere år. For det andre, og meste vesentlige, viser eksamen kun et lite glimt av elevens kompetanse. Nye læreplaner legger et bredt kompetansebegrep til grunn, noe en dags eksamen ikke kan avdekke. For det tredje skal opplæringen tilpasses elevenes evner og forutsetninger. Altså ulik tilnærming er det som er rettferdig. Dette er et viktig prinsipp i tilpasset opplæring. Men, bare frem til eksamen som ikke tar høyde for at elevene er ulike. Det er derfor grunn til å hevde at eksamen er urettferdig nettopp fordi den er lik for alle. For det fjerde så viser eksamenssensur at det er store sprik i sensorers vurdering av samme eksamensoppgave. Altså – vurdering er et faglig skjønn. Slik som med standpunkt. Vi har stor tiltro til lærernes vurderingsevne av elevenes kompetanse gjennom hele skoleløpet – helt til eksamen. Da blir det alvor. Da stoler vi ikke på lærerne lenger. Vi er da overbevist om at de gir elevene sine høyere standpunktkarakterer enn de fortjener og at eksamen vil rette opp i dette. Sarromaa lovpriser eksamen, fordi da avsløres «lektorer fra tidligere distriktshøyskoler som driver bla, bla didaktikk» og gir gode karakterer til elevene for bli populære, som hun sier det. Men, hvis de fleste lærere ikke evner å gi riktig vurdering – hvem tror hun egentlig det er som sensurerer eksamen? Sarromaa står for et gammeldags syn på skole og læring. Elever skal piskes til å lære. Av med silkehanskene. Eksamen bør brukes som straff. Hovedbudskapet til Sarromaas kronikk ser ut til å være: Jeg er finsk, høyt utdannet, streng og flink. Norske lærere er høyt utdannet, men ikke flinke, snille og sytete. Og dessuten er alt bedre i Finland. For der klager ingen over eksamen - ikke en gang elevene. Pussig det der.